I treningslæren forekommer mange ulike begreper som relaterer seg til motorikk og ferdighetsutvikling, og det er lett å gå seg vill. I det følgende kommer vi nødvendigvis til å bruke noen begreper, men hovedmålet vårt er å forenkle mest mulig, og å komme ut med noen konkrete aldersrelaterte anbefalinger til trening av motorikk og ferdigheter. Du kan lese mer om begrepene vi bruker under «Definisjoner» nederst på siden.

Sentrale begreper:

Motorikk kan forenklet sies å være evne til bevegelse. Motorikk bygger blant annet på forutsetninger som evne til mobilitet, evne til stabilitet og evne til koordinasjon.

Ferdighet: På engelsk brukes begrepet «skill» om ferdighet, og det kan oversettes til evnen til å gjøre noe bra; ekspertise. Vi snakker gjerne om ferdighet som evnen til å utføre en motorisk aktivitet for å nå en bestemt målsetning, noe som igjen bygger på evne til bevegelseskontroll og kroppsbevissthet.  Man kan også si at ferdighet er evnen til å utføre/løse og repetere en kompleks bevegelsesoppgave gjennom bruk av ulike tilpassede teknikker. Ferdigheter kan videre deles i to hovedgrupper, åpne og lukkede, og hver av disse kan i sin tur deles i separate, serielle og kontinuerlige ferdigheter. En idrett som fotball kan bestå av i hovedsak åpne ferdigheter, mens en idrett som turn gjerne ses på som en idrett bestående av lukkede ferdigheter. En separat ferdighet kan for eksempel være et isolert kast med håndball, mens en seriell ferdighet kan være et kast med tilløp og sats. En idrett som typisk består av kontinuerlige ferdigheter kan være langrenn. Ferdigheter kan også ses i et progresjonsperspektiv, fra generelle motoriske ferdigheter til spesifikke motoriske ferdigheter. Det kan tidvis være vanskelig å skille mellom teknikk og ferdighet. Hvis vi bruker langrenn som eksempel, vil vi finne ulike teknikker: padling, dobbeldans, enkeldans, staking, diagonal, etc. En utøvers langrennsferdighet involverer bruk og tilpasning av ulike teknikker, til føreforhold, terreng, felt med løpere, etc. Et annet eksempel kan være i kampsport, hvor det finnes en rekke ulike slag- og sparkteknikker. Når det handler om valg av, og timing i bruken av teknikkene, blir det snakk om ferdighet.

Teknikk: Vi velger å definere teknikk på følgende måte: Teknikk er løsning på en isolert bevegelsesoppgave, som har en påvirkning på utøvers ferdighetsnivå. God teknikk kan defineres som en hensiktsmessig løsning på en gitt bevegelsesoppgave. Teknikk kan deles i formell, funksjonell og kompetitiv teknikk. I klassisk ballett er kravet til teknikk stort sett formelt. I en idrett som friidrett er teknikken funksjonell i de aller fleste sammenhenger, mens vi i alpint kan si at kravet til teknikk i større grad er kompetitivt.

Læring og feedback:

Læring har en sentral rolle i utvikling av motorikk og ferdigheter. Trener er en viktig tilrettelegger for læring. Tilrettelegging kan skje gjennom bevisst bruk av omkringliggende miljø for å fostre læring, nysgjerrighet og mestring. Utøver kan da oppleve oppdagende læring. Oppdagende læring kan også skje uorganisert for eksempel gjennom lek. Det avhenger selvsagt av idrett, men vi anbefaler at det veksles mellom læringsmetoder (blokk, serie og randomisert). Denne variasjonen vil i seg selv kunne bidra til krav til tilpasning, en evne som særlig kommer til nytte i kompetitive teknikker i idretter med åpne ferdigheter, som f.eks i lagidretten fotball. Feedback er et viktig verktøy som bidrar til læring. Når en utøver har gjennomgått og forstått prinsippene for læring, «lært seg å lære», er dette en prosess som alt framtidig utviklingsarbeid kan bygges på. Feedback kan variere avhengig av alder eller hvor man er i læringen, og deles i ytre og indre feedback. Ytre feedback kan for eksempel være tilbakemeldinger fra trener, mens indre feedback handler mer om utøvers subjektive opplevelse av det som blir utført, basert på sanseinntrykk. I denne sammenhengen oppfordrer vi til bruk av åpne spørsmål for, i første omgang å øke bevissthet omkring indre feedback, for at utøver deretter kan bruke indre feedback aktivt i utviklingsarbeidet. I praksis handler læring om at trener og/eller utøverne selv legger til rette for at utøverne kan oppdage ulike bevegelsesløsninger, gjennom bevisst bruk av feedback, samt variasjon i miljø og oppgaver. Dette kan kalles problembasert læring. Man bør bruke feedback for å forsterke noe som er bra. Ved mangelfull utførelse kan man istedenfor å gi direkte tilbakemelding, endre oppgave eller miljø, evt bruke metaforer.

Våre anbefalinger:

Før pubertet:

• Viktig med randomisering/variasjon som en del av oppdagende læring. Det kan være å gi utøverne mulighet til å prøve å finne egne svar, før de får svaret servert.
• Variasjon vil kunne bidra til utvikling av et bredt og allsidig bevegelsesrepertoar, samt kunne øke konsentrasjonsevnen og motivasjonen. Unngå derfor monotonitet. Variasjon kan for eksempel skje gjennom hyppige bytter mellom bevegelsesoppgaver. I fotball kan det være endring i organisering (2 vs 2 à 3 vs 3), i turn kan det være hyppige apparatbytter, i alpint kan det være ulike løyper eller å kjøre med/uten staver.
• Bruk positiv feedbackstrategi. Prøv endring av øvelse/betingelser dersom utførelse ikke er god nok: unngå korrigerende feedback. Eksempler: om ballen går for høyt over nettet i tennis: plassere et nett over nettet, slik at utøver naturlig velger å slå ballen lavere (endring av miljø); om for lang kontakttid i bakken under løp: si at «gulvet er lava» (verbal tilnærming), og på den måte åpne opp for at utøver forkorter kontakttiden. Sørg også for høy frekvens av (positiv) feedback under forbedring. Under ferdighetsinnlæring: jo vanskeligere ferdighet desto høyere frekvens på feedback.
• Med tanke på teknikk: vi anbefaler at det jobbes med variasjon mellom ulike teknikker (kvantitativt), heller enn terping på enkeltteknikker (kvalitativt).
• Kommunikasjon: kommuniser kort og tydelig, bruk gjerne rytmer og metaforer (“rull deg sammen som en ball” i turn) for å bidra til å skape forståelse hos utøver.
• Organisering: Organisér i hovedsak for å sikre at aktivitetsnivået blir høyt. Sørg for hyppige bytter mellom aktiviteter.

Under pubertet:

• Vi mener det fortsatt bør legges til rette for oppdagende læring i denne fasen; at utøverne søker å finne egne svar. Dette i balanse med nødvendig instruksjon. Det bør jobbes med å etablere en «rød tråd» mellom tidligere innlærte ferdigheter og de ferdighetene/bevegelsene man nå jobber med å utvikle.
• Vi ønsker på denne måten at utøver blir bevisstgjort på hvorfor man velger de tiltakene man gjør, og også nyttiggjør seg av læringsprosessen.
• Alle økter, hvor målet er å påvirke motorikk- og ferdighetsutvikling, bør ha: tydelig inngang, underveisrefleksjoner og tydelig utgang. En tydelig inngang kan være en avklaringsrunde hvor målet med økta blir tydeliggjort og hvor man tar opp trådene fra forrige økt. Underveisrefleksjoner kan være å stoppe opp etter et forsøk og be utøveren reflektere over det hen gjorde, hvordan var utførelsen? En tydelig utgang fra økt involverer et tilbakeblikk med evaluering og oppsummering av økten, samt noen tanker om hva man kan ta med seg fra økta videre. Dette kan skape og utvikle bevissthet og eierskap hos utøver, noe som kan bidra til både økt konsentrasjon og motivasjon.
• Feedbackfrekvens (ytre) kan godt være noe lavere, men husk at det kan være store individuelle variasjoner. Utøvernes interne feedback bør integreres med ekstern feedback, slik at det etableres en referanse mellom det utøverne føler de gjør, og det de faktisk gjør. Feedback kan også inneholde påpekning av feil, men det må være knyttet til utvikling av en forståelse av hvorfor feilen skjer.
• Vær oppmerksom på at det i puberteten gjerne skjer store kroppslige endringer. Det kan for enkelte resultere i midlertidig nedsatt evne til koordinasjon og kontroll over bevegelser. Det kan med andre ord, hos enkelte utøvere, forventes tilbakegang, både teknisk og ferdighetsmessig. Dette bør tas hensyn til under trening av motorikk.

Etter pubertet:

• Fortsett å jobbe strukturert med avklaringer, refleksjoner og evalueringer i økt- og periodeperspektiv. Målet er at evnen til forståelse utvikles i en slik grad, at prosessene med selvjustering, tilpasning og effektivitet automatiseres.
• Færre nye ferdigheter utvikles. Forutsatt at motoriske ferdigheter og teknikker er godt utviklet før og under pubertet, kan det jobbes mer med prestasjonsrettet spesifikk teknisk trening (kvalitet). Et eksempel kan være å ha teknisk fokus under intervaller.
• Motorikk er ferskvare, sørg for, i tilstrekkelig omfang, å velge varierte tiltak som vedlikeholder de motoriske forutsetningene.
• Nå handler det om å gi tilstrekkelig feedback – ikke for hyppig. Utfordre utøverne til aktivt å være med på å definere hva det skal gis feedback på.
• Utfordre utøverne på transfer: få dem både til å forstå og uttrykke på hvilken måte et motorikktiltak kan spille en rolle i utvikling av en teknikk eller ferdighet. Eksempel: Hurtige forflytninger i frekvensstige, hvordan overføre strategier til forflytninger under spesifikk bordtennistrening?

Definisjoner

Motorikk: Evne til bevegelse

Mobilitet: Evne til kontrollert bevegelighet over flere ledd i en funksjonell arbeidskjede.

Stabilitet: Stabilitet i forhold til idrettslig prestasjonsevne defineres som evnen til å kontrollere kroppsposisjoner og bevegelser for optimale kraftoverføringer.                             

Koordinasjon: Evne til samordning av sanser og kroppsbevegelser i forhold til hverandre og til omgivelsene.

Ferdighet: Kan defineres som evnen til å gjøre noe bra; ekspertise. Det kan også defineres som evnen til å utføre en motorisk aktivitet for å nå en bestemt målsetning.  Det kan også ses på som evnen til å utføre/løse og repetere en kompleks bevegelsesoppgave gjennom bruk av ulike tilpassede teknikker.

Åpen ferdighet: Bevegelsesmønstre utført i et uforutsigbart miljø slik at individet må tilpasse bevegelser som svar på endringer i miljøet. For eksempel endringer i underlag og vær i alpint, eller i lagspill hvor man må forholde seg til motspillere og medspillere.

Lukket ferdighet: En ferdighet utført i en stabil eller i stor grad forutsigbart miljø. Bevegelsesmønstrene for lukkede ferdigheter kan planlegges på forhånd. For eksempel stuping eller golf.

Separate ferdigheter: Består av definerte bevegelser med en begynnelse og slutt, og ofte er kortvarige. For eksempel slag og hopp.

Serielle ferdigheter: Består av ulike separate ferdigheter satt sammen i serie. For eksempel hoppskudd eller overgang fra sprint til akselerasjonsfase i 100m løp.

Kontinuerlige ferdigheter: Består av flere separate ferdigheter som gjentas rytmisk over lang tid. For eksempel svømming eller langrenn.

Generelle motoriske ferdigheter: Ferdigheter som dekker en rekke grunnleggende bevegelser som utvikler seg i tidlig barndom; gange, løp, hopp, kast, rulle og sving av kroppssegmenter. Trening av disse tar sikte på å forbedre kontrollen og kvaliteten over grunnleggende bevegelser.

Spesifikke motoriske ferdigheter: Ferdigheter som er knyttet til en bestemt idrett og de idrettsspesifikke redskapene som brukes i idretten.

Teknikk: Løsning på en isolert bevegelsesoppgave, som har en påvirkning på utøvers ferdighetsnivå. God teknikk kan defineres som en hensiktsmessig løsning på en gitt bevegelsesoppgave.

Formell teknikk: Teknikker i en idrett hvor prestasjon bestemmes av subjektive vurderinger med utgangspunkt i forhåndsdefinerte standarder. For eksempel skihopp, stup eller kunstløp.

Funksjonell teknikk: For eksempel kaste lengst i spydkast eller hoppe høyest i høydehopp. Funksjonell teknikk henger nøye sammen med individets forutsetninger.

Kompetitiv teknikk: Teknikker som tar sikte på å løse en situasjonsbasert utfordring på en måte som møter funksjonelle og taktiske elementer. Teknikkene som brukes avhenger av situasjonen med tanke på spillere, utstyr, posisjon på banen eller underlag.

(Kvaliteten på en dribling i fotball avhenger av hvor godt spilleren kommer seg ut av situasjon med motspiller og videre til en posisjon hvor spilleren kan uføre en vellykket pasning eller skudd mot mål).

Oppdagende læring: Læring som skjer ved at individet blir utsatt for situasjoner hvor en selv må finne løsninger gjennom hensiktsmessig bruk av ferdigheter og teknikker.

Læringsmetoder

Blokk: Består av mange repetisjoner av samme ferdighet og ofte gjennom samme øvelse, slik at du kan fordype deg i detalj. En ulempe med blokktrening er at det kan være vanskelig å opprettholde konsentrasjonen det krever for å oppnå kvalitet i hver repetisjon. Blokktrening  brukes ofte til trening av lukkede ferdigheter og funksjonell teknikk

Serie: Består av en fast serie med separate og/eller serieferdigheter som gjentas i en bestemt rekkefølge. Dette brukes ofte til å trene mer relaterte ferdigheter som slag- og sparkeserier i kampsport, hoppkombinasjoner i turn eller spillmodeller i for eksempel tennis. Jo flere funksjoner/ferdigheter i en serie, desto vanskeligere er det å holde fokus på spesifikke detaljer.

Randomisert opplæring: Består av flere ulike typer ferdigheter, trent i tilfeldig rekkefølge og ofte med relativt korte pauser mellom hver repetisjon. Dette utvikler muligheten til å bytte teknisk fokus og tilpasse bevegelsene til nye situasjoner. Denne typen teknisk trening brukes ofte i idretter med kompetitiv teknikk og åpne ferdigheter som ballspill og kampsport.

Selvjustering: Kan defineres som måten man løser en oppgave/et problem på, eller hvordan man reagerer på stress, uten påvirkning utenfra. I tillegg kan selvjustering ses på som måten man justerer seg selv i forhold til miljøet. For eksempel når en kampsportutøver endrer til en mer hensiktsmessig posisjon som et svar på motstanderens handling. Eller når en alpinist justerer spenningen i beina for å håndtere et isete underlag. Det kan også være å flytte fokus fra stress og følelser til å fokusere på arbeidsoppgaver for å regulere spenningsnivå i konkurranse-setting.

Ytre feedback: Kommer fra eksterne kilder – utenfor utøveren. Det kan være verbalt fra trener, det kan være et kampresultat eller det kan være en video av f.eks en teknikk.

Indre feedback: Feedback som kommer fra proprioseptorer (sanselegemer). Informasjonen fra proprioseptorene bidrar til utviklingen av en kinestetisk sans som gjør det mulig for utøver å differensiere mellom effektive og mindre effektive utførelser av ferdigheter.

Styrking av den indre feedbacken er en treningsprosess hvor all informasjon settes sammen. Et eksempel kan være når en utøver i snowboard gjør et triks i et hopp, hvor utøveren bruker erfaringen med alle sansene til å vite hvor i lufta og hvor lang tid i lufta han eller hun har til å lande.