Det går fint for norsk toppidrett om dagen. Vi vant OL i PyeongChang, nådde målene i Paralympics, og har i sommer sett sterke EM-resultater, mens flere utøvere har tatt store karrieresteg. Forventningene fra nasjonen stiger, men det er langt fra EM-suksess til medalje i OL eller Paralympics om to år. En utfordring er det sportslige nivået, som alltid er høyest i OL og Paralympics, en annen er de økonomiske betingelsene for satsingen. Når Olympiatoppen spør #Vilnorgetoppidrett, så er utgangspunktet at forventninger og mål må henge sammen med rammebetingelsene. Gjør de egentlig det?
Det er så lett å skjære alle over én kam, og feilaktig tro at toppidrettsutøvere er en gruppe mennesker som har raust med penger. En slik feilslutning er dårlig gjort overfor de av våre kjære toppidrettsutøvere som knapt har nåla i veggen. Vi leser jevnlig i mediene om utøvere som «kan glise hele veien til banken», eller som takket være premiepenger, markedsinntekter og –bonuser bygger seg opp en formue gjennom karrieren. Problemet er at det er skapt et forvrengt bilde av virkeligheten, for de rike utøverne er få, og de fattige mange. Dessverre kan også denne fattigdommen stå i veien for at utøverne får utviklet sitt potensial, som igjen kan bety at Norge går glipp av medaljer. Fordi idrettene de driver ikke er kommersielt attraktive, har ikke landslagene økonomi til et optimalt sportslig opplegg.
Hvordan tør vi, i verdens rikeste land, å snakke om fattigdom og toppidrettsutøvere? I tillegg er Norge, ifølge greatestsportingnation.com, verdens fremste toppidrettsland målt i resultater i forhold til antall innbyggere. Det vil trolig sjokkere at mange norske toppidrettsutøvere, som satser fulltid på idretten, ligger betydelig under fattigdomsgrensen. Fattigdom er et politisk tema som rører ved kjernen av velferdsstaten. Den offisielle fattigdomsgrensen i Norge og EU, var på 215.300 kroner netto i 2016.
Olympiatoppen har tre ulike utøver-stipender; A-stipend på 120.000 kroner, B-stipend på 70.000 kroner og utviklingsstipend på 60.000 kroner (til sammenligning er statens arbeidsstipend til kunstnere i 2017 på 246.272 kroner). Hvert år får omlag 250 topputøvere tildelt stipend fra Olympiatoppen, og for mange av disse er faktisk stipendet deres eneste reelle inntekt. I forbindelse med stipendtildelingen rapporterer alle stipendutøvere inn øvrige inntekter (dette gir Olympiatoppen mulighet for behovsprøving), og et bekymringsfullt høyt antall utøvere, spesielt på B- og utviklingsstipend, ligger altså under Norges og EUs fattigdomsgrense
Så vil noen innvende at de fattige utøverne er på et landslag, at de får stipender der, og støtte til satsingen. Det stemmer dessverre i hovedsak bare for utøverne på de landslagene som i dag er kommersielt interessante, som for eksempel langrenn, friidrett, alpint, skiskyting, hopp, fotball, håndball osv. Virkeligheten er at en rekke landslag er fattige, de har nærmest null kommersiell interesse, og omtrent ingen sponsormidler. Mange av disse landslagene, som vi forventer skal prestere i Tokyo om to år, holdes i gang blant annet ved hjelp av prosjektstøtte fra Olympiatoppen. Det være seg padling, triatlon, roing, svømming, kampsport, bryting, seiling, svømming osv. Hvis denne trenden fortsetter, vil prestasjonskulturene i disse idrettene dø ut.
Den økonomiske virkeligheten for disse landslagene og utøverne er urovekkende. Markedet har over mange år sagt nei til disse idrettene. Sponsorene velger de store, kommersielle idrettene, mens de små, som representerer sterke prestasjonskulturer, virker uinteressante. Utøverne på disse lagene må gjerne stole på økonomisk støtte fra foreldrene, de må leve på studielån, eller prioritere bort trening/restitusjon for å jobbe så de klarer hverdagsutgiftene til å bo og leve. I noen tilfeller må også landslagsutøvere betale egenandeler for å delta på landslagssamlinger, mens andre ikke ser annen utvei enn å bli boende hjemme hos mor og far i voksen alder.
Det er i dette bildet Olympiatoppen retorisk spør #Vilnorgetoppidrett? La det være sagt, det er ingen tvil om at nasjonen vil ha toppidrett i de store (norske) idrettene, hvor sponsorene stiller villig opp. Spørsmålet er hvilket mangfold Norge egentlig ønsker i toppidretten? Både partipolitikere, idrettspolitikere, sponsorer og vi har høye ambisjoner på vegne av utøverne i norsk toppidrett, men henger ambisjonene sammen med rammebetingelsene?
Toppidrett i norske landslag er i all hovedsak finansiert av sponsormidler. Spillemidlene går grovt sett til anlegg (1,57 milliarder), grunnstøtte til særforbund (261 millioner) og NIF/idrettskretsene (125 millioner), barn/ungdom/bredde (170 millioner) og Olympiatoppen (155 millioner). Olympiatoppen tildeler hvert år cirka 17 millioner kroner i stipendstøtte til utøverne, og mellom 35 og 40 millioner kroner i direkte prosjektstøtte til landslagene. Når vi nå roper et varsko, så er det med et reelt ønske om å kunne styrke utviklingsmulighetene for fattige utøvere, og bidra til å styrke landslagssatsingen for særforbund som i dag ikke er kommersielt interessante. Alt dette med tanke på å gi utøverne mulighet til å kunne ha et minimum av midler til å satse og kunne realisere sitt idrettslige potensial, ikke for å fylle bankkontoer eller tilføre mer penger til Olympiatoppen.
Denne alarmen går til hele nasjonen, men spesielt til aktører som måtte ha myndighet eller ressurser til å kunne gjøre noe med disse utfordringene. Olympiatoppen, som en del av Norges Idrettsforbund, er allerede i dialog med Kulturdepartementet om forbedret utøverfinansiering, og flere ideelle stiftelser bidrar i gode prosjekter, men vi hilser en større debatt velkommen. Noen vil møte vårt budskap med at idretten kan omprioritere eksisterende midler. Slik er det ikke. Det må et strategisk løft til.