Toppidrettssjef Tore Øvrebø har skrevet en påskekronikk hvor han tar opp norsk toppidrett i fremtiden, med fokus på utfordringene i sommeridrettene.
«The global sporting arms race» er det internasjonale begrepet for kampen om å vinne flest medaljer i internasjonal toppidrett, særlig i OL og Paralympics. Samme betegnelse benytter også det eksterne evalueringsutvalget som har vurdert Olympiatoppens oppdrag i forbindelse med OL og Paralympics i Rio. Under tittelen «Hardere internasjonal konkurranse» slår utvalget fast at toppidretten stadig får økt betydning som politisk virkemiddel for å fremme nasjoners image og interesser, og at det har skjedd en markant økning i investeringene i nasjonenes toppidrettssystemer. Med dette som bakgrunn er det relevant å stille det retoriske spørsmålet: Er det mulig for Olympiatoppen og særforbundene med dagens ressursnivå å henge med i det internasjonale kappløpet for flere sommermedaljer?
Utvalget vektlegger at den internasjonale toppidrettsutviklingen gjerne skjer gjennom «sterkere, ofte statsdrevne, toppidrettssystemer» og at profesjonalisering av utøverne enten er «kommersielt finansiert», eller ved «offentlig ansettelse». For å gi utøverne et livsgrunnlag for å kunne satse mot verdenstoppen, har mange nasjoner systemer hvor utøverne er ansatt i forsvaret, politiet, tollvesenet eller andre offentlige etater, og hvor de også får statspensjon. Disse ordningene er vanlige også i Vest-Europa. I tillegg pøses det enorme summer inn i toppidrettssatsingen. Til sammenligning får Olympiatoppens A-stipendutøvere 120.000 kroner pr. år, mens B-stipendutøverne får 70.000 kroner.
Olympiatoppen har det overordnede ansvaret for resultatutviklingen i norsk toppidrett, og myndighet til å utvikle toppidretten i samspill med landslagene og særforbundene. Olympiatoppens tilskudd fra spillemidlene er 135 millioner kroner i 2016. Vi er takknemlige for hver krone, og har fokus på optimale utnytting av midlene. I norsk toppidrett er det god kultur for å få mye utvikling for hver eneste krone, og både landslagene og Olympiatoppen er nøye med hvordan pengene blir brukt til beste for utøverne og landslagene. For å tydeliggjøre en sammenligning mellom norske og britiske rammebetingelser, presenterer evalueringsutvalget etter Rio en oversikt over hvor mye midler UK sport, som én av bidragsyterne, støttet ulike idretter med i perioden 2012-2016. Kajakk fikk 200 millioner kroner, seiling 256 millioner, mens roing fikk 341 millioner i tilskudd. Til sammenligning støttet Olympiatoppen i 2016 kajakk med 1,85 millioner kroner, seiling med 2,67 millioner, og roing med 3,82 millioner kroner.
Sommeridrettene i Norge har det vanskelig økonomisk, mens vinteridrettsforbundene i all hovedsak har levelige rammevilkår, og er langt på vei selvfinansierte. Vi sier gjerne at det fattigste vinterforbundet har bedre økonomiske rammer til toppidrettsutvikling enn det rikeste sommeridrettsforbundet. I noen sommerforbund er toppidrettssatsingen i praksis finansiert gjennom Olympiatoppen. Samtidig har mange av sommeridrettsutøverne knapt penger til livsopphold. En rekke utøvere lever kun på Olympiatoppens stipend, og støtte fra familien. Roeren Kristoffer Brun, som tok bronse sammen med Are Strandli i OL i Rio, og vant VM-gull i 2013, må jobbe som snekker ved siden av toppidrettssatsingen. Når britiske roere er på vannet, trener styrke, restituerer eller får fysikalsk behandling, er deres norske konkurrent på jobb og bygger hus.
Dynamikken mellom vinter- og sommeridrettene i Norge er på mange måter blitt en ond sirkel. Om vi ser bort fra fotball og håndball, som rekrutterer enorme andeler av barn- og ungdom, så er det skiidrettene som er medlems- og rekrutteringsvinneren i Norge. Litt satt på spissen kan vi si at norske barn og ungdommer ikke begynner med roing, seiling, padling, fekting, bryting eller andre små sommeridretter. Ettersom de fleste tilskudds- og støtteordninger av idrettens fellesmidler tildeles etter medlemstall, havner pengene hos de store forbundene og vinterforbundene. Det samme gjør markedsinntektene. En annen konsekvens blir at kommunenes engasjement blir størst overfor ski, fotball og håndball, og at de samme idrettene blir anleggsvinnerne både lokalt, regionalt og nasjonalt.
Det er i dette landskapet Olympiatoppen og landslagene skal søke å utvikle sommeridrettene, og helst øke antallet medaljesjanser i sommer-OL og -Paralympics. Dette i en verden hvor stadig flere nasjoner bruker enorme ressurser sammenlignet med vinterlandet Norge, og et større antall nasjoner både forsyner seg av medaljefatet, og vinner flere medaljer.
La oss ta et eksempel, hvor vi tar hensyn til argumentet om at det stadig er nye idretter og flere medaljer tilgjengelig. I sommer-OL i Barcelona i 1992 var det mulig å vinne 260 gullmedaljer, mens dette var økt til 307 i Rio i 2016, en økning på 18%. I samme periode økte antall nasjoner som vant medaljer i OL fra 64 til 87, en økning på 36%. Enda mer interessant blir det om vi ser på hvor mange nasjoner som vant 10 eller flere medaljer. Dette økte fra 20 til 29, tilsvarende 45 %. Økningen i nasjoner som vant 5 eller flere medaljer var på 57%.
Disse tallene er interessante for å se på utviklingstrekkene i hvordan flere nasjoner satser på toppidrett, hvordan de bruker stadig mer penger, og hvordan medaljene fordeler seg. Tallene er også relevante fordi det kan være en lettvint (feil)slutning å konkludere med at de norske medaljemålene bør være mye høyere fordi det er flere medaljer tilgjengelig. Det er ikke 90-tallets toppidrett vi konkurrerer mot, men dagens moderne toppidrett med teknologisk og forskningsbasert utvikling og mange flere nasjoner som satser og vil bruke internasjonal suksess for å fremme nasjonen.
Om vi ser på vinter-OL, og sammenligner Lillehammer-OL i 1994 med lekene i Sotsji i 2014, så ser vi at antall tilgjengelige gullmedaljer økte fra 61 til 99, en økning på 46%, mens antall medaljenasjoner økte fra 22 til 26, tilsvarende 18%. Her økte imidlertid antall nasjoner som vant 10 eller flere medaljer fra 6 til 10, tilsvarende 67%, mens økningen var 58% for nasjoner som vant fem eller flere medaljer, fra 12 til 19.
Det som er et faktum, og som også understøttes av det eksterne evalueringsutvalget, er at Olympiatoppen jobber på samme måte, med de samme menneskene, og etter de samme modellene med både sommer- og vinteridrettene. I siste vinter-OL ble Norge nest beste nasjon (etter Russland som er under etterforskning etter McLaren-rapporten) med 26 medaljer. Evalueringsutvalget støtter den norske toppidrettsmodellen, og måten vi jobber på. De fremhever betydningen av den sterke fagkompetansen ved Olympiatoppen, slår tydelig fast at Olympiatoppen prioriterer midlene til toppidrettsutvikling, og at andelen av midler til administrasjon har holdt seg på et stabilt, lavt nivå de siste ti årene.
Det er også en felles forståelse og enighet mellom utvalget og Olympiatoppen om at vi skal være enda mer langsiktige, jobbe videre for å styrke toppidrettsarbeidet i særforbundene, og ha myndighet og mandat til å prioritere på faglig grunnlag. Utvalget påpeker interne muligheter for forbedring i Olympiatoppen, og de gode innspillene tar vi med oss. Samtidig må ikke dette ta bort oppmerksomheten fra de store sammenhengene, og konklusjonen om at utvalget gir klar støtte til dagens toppidrettsmodell og Olympiatoppens arbeidsmetode.
Spørsmålet om prioriteringer forutsetter en felles forståelse av hva toppidrett er, og hvilke mål vi skal nå. I Idrettspolitisk dokument er det et tydelig mål å «styrke Norge som ledende toppidrettsnasjon». Dette har noen konsekvenser for prioriteringer, ressursbruk og ressurstilgang. Videre er de definerte resultatmålene at Norge skal være «Topp 3 i verden i vinteridrettene» og «Topp 25 i sommeridrettene» (samlet måloppnåelse for olympiske, paralympiske og ikke-olympiske idretter). Med dette som bakteppe, må Olympiatoppen hver dag stille spørsmålet «hva er toppidrett»? I vår hverdag er toppidrett å være i posisjon til å komme på seierspallen i internasjonale konkurranser og mesterskap. Det er pallplasseringene som danner grunnlag for å kunne nå målene idrettspolitikerne har vedtatt.
I dette perspektivet må Olympiatoppen prioritere bort støtte og utviklingsarbeid med idretter som ikke har toppidrettskultur eller mangler utøvere på høyt nok nivå til å kunne ha potensial til å nå verdenstoppen i sin idrett. Vi respekterer og forstår at hver enkelt idrett gjerne vil ha støtte fra Olympiatoppens begrensede toppidrettsmidler, og tilgang til vår kompetanse, men det er her vår myndighet til å prioritere må slå inn. For å bidra til resultatutvikling og styrking av toppidrettskulturen i forbund som i dag ikke er på et topp internasjonalt nivå, men som ønsker å ta nye steg, har Olympiatoppen etablert et omfattende program for utviklingsidretter.
Olympiatoppen liker at det blir stilt krav til oss, vi trigges av høye mål, og liker krevende utfordringer. Problemet er at det internasjonale, økonomiske kappløpet er i ferd med å løpe fra oss. I Idrettspolitisk dokument heter det at «Olympiatoppen må ha kapasitet og finansielle midler til å bistå vesentlig flere utøvere tilknyttet landslagene med tjenester på høyt faglig medisinsk og idrettsfaglig nivå». Vi frykter at vi står foran en fortsatt sportslig nedgang blant sommeridrettene, om ikke det blir mer samsvar mellom mål og midler. Det alvorligste er at toppidrettsutøverne, som vi forventer skal levere fremtidens sommeridrettsmedaljer, ikke har midler til livsopphold, slik at de kan trene nok til å være i verdenstoppen.
Ved siden av å ha råd til å trene, må utøverne også ha tilgang til nødvendige fasiliteter. Norske toppidrettsutøvere trener under svært enkle og trange kår på Sognsvann. Når vi reiser verden rundt, møter vi til sammenligning enorme, moderne olympiske trenings- og forskningssentre. Med den rivende utviklingen som er i internasjonal toppidrett, er det helt avgjørende for fremtiden at vi styrker den nasjonale møteplassen for toppidrett på Sognsvann, og gir våre topputøvere like gode treningsfasiliteter som konkurrentene.
Vi opplever at mye er bra i norsk toppidrett og landslagenes utviklingsarbeid, noe er til og med verdensledende. Men gapet mellom vinteridrettene og sommeridrettene bekymrer oss. Det gjelder både rekruttering, talentutvikling, toppidrettsarbeid, anlegg og økonomi. Vil Norge som toppidrettsnasjon i fremtiden ta konsekvensen av ønsket om toppresultater i sommer-OL og –Paralympics?