– Vi har jobbet mye for å finne og rekruttere utøvere, sier Jason Dyck, prosjektleder og landslagstrener for parasykling i Norges Cykleforbund. – Det handler om å møte dem på deres nivå og jobbe deretter. Noen av utøverne var allerede aktive innenfor sykling, men de trengte struktur for å fortsette utviklingen sin. Andre utøvere var helt nye innenfor sykling, og vi har måttet jobbe mye for å følge med på utviklingen.
Dyck forteller at det historisk sett ikke har vært et stort tilfang av parasyklister i Norges Cykleforbund. Vanligvis har det vært én eller to syklister som har vært aktuelle, men til Swedish Paracycling Weekend i månedsskiftet april/mai sendte Norge totalt fire utøvere.
– Det er en veldig fin treningsarena for de nye syklistene våre. De fleste utøverne er ganske alene når de trener i Norge, så det er viktig at de får oppleve verdenscupen og se at det finnes et større parasykkelmiljø, sier Dyck.
I verdenscupen i Belgia i mai deltok tre norske syklister. Suzanna Tangen tok sin første pallplass da hun syklet inn til en sterk tredjeplass.
– Dette er Norges første pallplass på mange år, og både jeg og resten av laget er ekstremt stolte av henne, sier landslagstreneren.
Suzanna Tangen tok sin første pallplass i Belgia. (Foto: Jason Dyck)
Satser mot Paris 2024
Under Paralympics i Tokyo 2021 deltok Suzanna Tangen som eneste norske parasyklist – siden da har hun fått tre nye lagkamerater, og landslaget satser nå mot Paris 2024.
– Siden 2019 har det kun vært jeg som har reist med Jason eller May Britt (Våland), så det er gøy å få inn flere. Det gjør at jeg synes det er dobbelt så gøy å holde på med dette, sier Suzanna Tangen.
Suzanna Tangen under Paralympics i Tokyo (Foto: Kristin Bentdal Larsen)
– Vi har hatt en stor vekst i laget. Det første målet er å ha et lag som kan kvalifisere seg til Paris. Deretter handler det om å bygge et sterkt paralympisk lag og et landslag med utøvere som er blant de beste i verden, sier Jason Dyck.
Dyck forteller at han tok med de fire utøverne til Olympiatoppen for testing. Der fikk han bekreftet at de er klare både fysisk og mentalt til å konkurrere på et internasjonalt nivå.
– Nå staker vi ut kursen for landslaget. Endelig har vi et helt lag, og nå handler det om å bygge forventninger og krav til laget. Det betyr ikke nødvendigvis at det skal legges et stort press på utøverne, men det betyr at når du er en del av landslaget så forventer vi at man oppfører seg profesjonelt og bidrar inn i laget, forteller landslagstreneren.
Suzanna Tangen er fornøyd med å endelige være en del av et landslag med flere utøvere, og hun skryter både av treneren og lagkameratene sine.
– Jeg er utrolig takknemlig for alt Jason har gjort og fått til. Vi har fått inn utøvere som har erfaring fra lagspill, og det bidrar til en veldig fin lagånd. Det er gøy at både landslaget og parasykling som idrett vokser så fort, og forhåpentligvis kan vi få en enda større bredde fremover, sier hun.
Setter standarden
For å tydeliggjøre hva som gjelder for å være en del av landslaget har Jason Dyck utviklet en modell med kvalifiseringsstandarder for landslaget. Kvalifiseringsstandardene er satt etter resultater fra UCI World Cups, og er fordelt på A-, B- og C-standarder. For å være kvalifisert til landslaget må utøverne vise til resultater innenfor B-standarden.
Cykleforbundets modell for kvalifiseringsstandarder.
– Det å bryte det ned på disse standardene handler om å finne utøvere som kan produsere resultater. I tillegg hjelper det meg å være objektiv i utvelgelsesprosessen, forklarer Dyck. – For at paraidrett skal bli tatt seriøst, så må vi være seriøse. Vi kan ikke sende en gjeng med utøvere for at de skal bli sist i en konkurranse.
I tillegg til kvalifiseringsstandardene har landslagstreneren også laget en utviklingsplan for utøvere. Den bryter ned alle de ulike nivåene de må prestere på – både fysisk og mentalt, men også når det kommer til det å være profesjonell.
– Det finnes idretter hvor funksjonsfriske og parautøvere kan trene sammen, men i sykling så er ikke dette en mulighet. Det ville vært en dårlig treningsøkt for begge parter, sier han. – Håndsyklister kan ikke ha langkjøring i mange timer slik funksjonsfriske syklister må ha for å prestere – det er rett og slett ikke mulig.
Det er ingen tvil om at landslagstreneren er lidenskapelig opptatt av paraidretten og hva han ønsker å få til. Hans store, personlige mål er at landslagstrener for funksjonsfriske utøvere én dag skal komme og spørre ham om råd. Men veien dit er lang, innrømmer Dyck.
– Vi er gode i OL. Vi er ikke gode i Paralympics ennå, sier han.
(Foto: Jason Dyck)
Heier på tverrfaglige miljøer
Landslagstreneren sier at Olympiatoppen har vært en god arena, både for testing og som et profesjonelt samlingspunkt for de nye utøverne.
– Noe av det som er fantastisk med Olympiatoppen, er den åpne kommunikasjonen, samt at du kan snakke med og lære fra andre trenere. De er kanskje trenere for en helt annen idrett, men det er alltid ting som er overførbart og som vi kan lære av. I tillegg kan vi jobbe med forskjellige eksperter fra Olympiatoppen og få den ekspertisen vi trenger, sier han.
Ifølge Jason Dyck finnes det lite ekspertise på håndsyklister, og med et lite team med bare to trenere på fire syklister må de være smarte og bruke utøvernes erfaringer. For Dyck er det viktig at utøverne forstår hvorfor de trener slik de gjør, og at de deretter fortsetter å utvikle treningen sin.
– Jeg kommer aldri til å få den samme erfaringer fra håndsykling som utøverne har. Da må vi bruke hverandre og de erfaringene vi har, og ikke minst må vi lære av hverandre, avslutter landslagstreneren.