«Hva betyr lagspill og lagspillferdigheter for utvikling og prestasjon?» det var tittelen og overbygningen for Olympiasamlingen som ble arrangert første uken i november.
Olympiasamlingen er en videreføring av prestasjonskonferansen som Olympiatoppen initierte og var arrangør av, i mange år. På Olympiasamlingene møtes idretten, næringslivet, forsvaret, kulturen, organisasjoner og topptrenere for dele sine erfaringer på tvers av ulike samfunnsområder. Hele programmet tok utgangspunkt i betydningen av laget.
- Jeg er glad i laget, men mest glad i laget når jeg var i førsteelleveren. Når laget fungerer, så er det ikke noe bedre sted å være. Uansett om vi snakker om fotball eller næringsliv, så handler det om å gjøre hverandre gode, sier Solveig Gulbrandsen ved åpningen av samlingen. Gulbrandsen er olympisk mester i fotball og nå ansatt som coach på Olympiatoppen.
Makkeren ble syk
Toppidrettssjef Tore Øvrebø gjorde retoriske poenger av sin egen udugelighet som håndballspiller og fotballspiller i ungdomsårene, og det faktum at han endte opp som roer og fikk erfare hvor avhengig man er av lagkameraten sin også i den idretten.
- Jeg jobbet stort sett med lagbåter, og rodde mest toer uten styrmann, hvor man har én åre hver. Å finne ut hvordan det skal foregå, er også lagspill man lærer mye av. Jeg fikk karret meg til OL, men makkeren ble syk og da var det over og ut. Ole, som jeg rodde med, og jeg er fortsatt bestevenner, selv om jeg sluttet som 24-åring, sier Tore Øvrebø, som rundet 60 år i august.
Øvrebø delte sine tanker om hvordan han tenkte da han ble toppidrettssjef, og bestemte seg for tre prioriterte lederoppgaver; å fronte norsk toppidrett, lede ledergruppen og ha personlig informasjon om landslagene og utøverne/trenerne. Samtidig innførte han tre kjerneoppgaver som Olympiatoppen skulle prioritere: Daglig treningskvalitet, konkurranseforberedelser og relasjoner i lagene. Sistnevnte tar opp i seg de fleste prinsipper knyttet til lag.
- Denne samlingen går rett inn i det vi driver med på Olympiatoppen til daglig. Vi tror at trygge utøvere presterer bedre og har det bedre etter karrieren. Det er i teamene menneskene er. Hvem er du, hva er du god på, hvordan skal vi si ifra om ting ikke fungerer? I dette bildet tror vi på team som metode, sier Tore Øvrebø.
«Dette kan bare gå en vei…»
Ole Gustav Gjekstad er ny landslagssjef for Håndballjentene, og delte sine tanker og refleksjoner omkring samspillferdigheter og spilleregler, underforstått kultur- og verdiarbeidet i landslaget han leder. Gjekstad tok over etter suksesstreneren Thorir Hergeirsson, og da Gjekstad fikk jobben sa datteren hans:
- Kjempebra, pappa, dette kan jo bare gå én vei!
For ordens skyld, Gjekstad er en svært merittert trener selv, og har vunnet Champions League tre år på rad som trener for Vipers Kristiansand. Sist sesong førte han Odense til seriegull i Danmark samt finale i Champions League. Nå har han ansvaret for å videreføre arbeidet med Håndballjentene.
(Saken fortsetter under bildet)
- For meg handler mye om kultur, en god prestasjonskultur. I min kultur vil jeg at vi skal se muligheter. Det er bra å starte dagen med de positive sidene, det kalles perspektiv. Det er viktig at idretten har med seg perspektiver på verden, så vi ikke bare får silo-tenkning, sier Ole Gustav Gjekstad i innledningen.
«Jeg brenner for kulturbærere»
Gjekstad har naturligvis fulgt Håndballjentene gjennom mange år, både som topptrener, men også i rollen som ekspertkommentator i mediene. Han har sett at dette laget har hatt noe spesielt, noe som også var viktig å bevare da han overtok.
- Det første vi gjorde, var å la spillerne beskrive den kulturen som har gitt gode resultater over tid. Da jeg så resultatet av gruppenes arbeid, så var dette åpenbart meget bra. Så samlet vi dette i et hefte, som skal være vårt verdidokument, som spillerne selv har laget, sier Gjekstad, og fortsetter med å reflektere om betydningen av kulturbærere.
- Jeg brenner for kulturbærere. Det er viktig å delegere, også uten at du har en formell lederrolle. Før du har utviklet kulturbærere, må du selv gå foran. Kulturbærere krever mye av seg selv og andre, de sikrer fremgang og at vi har kvalitet. Kulturbærerne er viktige å dyrke frem i enhver bedrift. Så må vi erstatte de kulturbærerne som forsvinner. Vi må sørge for at vi bruker nok tid på dem som kommer inn og sørge for at vi legger listen høyt. Vi må kalibrere oss og snakke samme språk. Hvis vi vil holde oss i verdenstoppen, må vi passe på denne kalibreringen, advarer Ole Gustav Gjekstad.
Ingen toleranse for unnasluntring
Den nye landslagssjefen trakk frem hva han mener kjennetegner disse kulturbærerne. Først og fremst mener han de er kravstore i forhold til egen og andres dedikasjon og prestasjoner, noen ganger til og med over grensen. Videre pusher de kvalitet i trening og kamp. Alltid. Disse utøverne stille krav til trenere og omgivelser, også her noen ganger over grensen. Så har de ekstrem vinnervilje og ingen toleranse for unnasluntring.
Kari Brattset Dale har siden 2017 vært en viktig brikke i Håndballjentenes suksess, som ble toppet med OL-gull i Paris 2024. Brattset Dale har mye av en god kulturbærer i seg, og delte sine tanker om hvordan det er å være på et lag som alle føler bare vinner og vinner?
- Da jeg kom inn i laget, tenkte jeg at nå kommer jeg inn på et lag hvor man vinner hele tiden. Jeg kom inn i 2017, og det første vi gjorde var å ta sølv i VM. Jeg syntes det var stas, men så kikket jeg rundt meg, og så mange som ikke var fornøyde. Så var det et par år hvor ikke alt gikk på skinner, og da bestemte Thorir at vi må ta et dypdykk for å styrke og gjenfinne kulturen. Det gjorde vi, og så var jeg med å vinne mitt første gull i 2020, minnes Brattset Dale og legger til:
- Det som er så fantastisk med kultur, er at man tar det ikke for gitt. Det må jobbes med hele tiden for å få eierskapet.
Gule lapper på veggen
Hva vil det si å ta eierskap til kulturen, spør Solveig Gulbrandsen.
- Vi går veldig konkret til verks. For eksempel skriver hver spiller på en lapp tre ting vi vil bidra med under mesterskapet. Da er jeg veldig tydelig og konkret på hva jeg skal bidra med. Dette blir hengt opp på veggen, slik at jeg også vet hva de andre skal bidra med. Det var ikke tilfeldig at vi vant OL-gull i fjor, for vi hadde lagt ned en enorm jobb. Men selv om vi vant, evaluerte vi grundig og spurte hvordan vi kunne gjort det bedre, sier Kari Brattset Dale, som ble kåret til den mest verdifulle spilleren i Final Four, da klubben hennes, Györ, vant Champions League tidligere i år.
Alt i NFF har en rød tråd
Siri Nordby er direktør for landslag og toppfotball i Norges Fotballforbund (NFF). Sammen med landslagssjef for U20-laget, som overraskende kom til kvartfinale i høstens VM, delte hun tanker om NFFS arbeid med kultur og lagbygging.
- Alt er en rød tråd, og den overordnede strategien for NFF, er «stolte øyeblikk» for Norge. Dette gjelder ikke bare A-landslagene, men når du bærer landslagsdrakt enten du er på U15 eller U23. Det skal være spesielt å bære drakten. Det går mye på å forberede spillerne på det aller høyeste nivået. Vi jobber etter et identitetshjul, hvordan skal vi spille? Det skal være en identitet i hvordan Norge spiller. Det skal være frihet i noe, fasthet i annet og kjærlighet i alt, sier Nordby.
Like rutiner i alle landslag
Den røde tråden handler altså både om hvordan lagene skal spille, hvilke verdier som skal prege lagene og hva som møter spillerne på samling.
- Det skal være mye like rutiner i alle klassene. Spillerne skal kjenne igjen rutinene etter hvert som de klatrer. Vi har felles verdier, det skal være gjenkjennelse og trygghet når de kommer på samling. Vi erfarer at det blir sterkere og sterkere individer, sterkere enkeltpersoner, men det hjelper ikke om ikke man har et godt kollektiv. Vi er opptatt av å lære spillerne hvordan de skal oppføre seg på samling. Vi driver en form for oppdragelse, og i bunn ligger at laget er alltid viktigere enn enkeltspillere. Vi er opptatt av å styre etter utvikling og prestasjon, ikke resultat, fortsetter Nordby.
(Saken fortsetter under bildet)
Forventning versus potensial
Bjørn Johansens utgangspunkt var «mot alle odds – når potensialet overgår forventningene». Han fortalte om inngangen til U20-VM, hvor det var en rekke nøkkelspillere som ikke ble med, og han måtte reise til VM med en tropp som på papiret var betydelig redusert. Da handlet det om å gi gruppen troen på at alt var mulig og velge en kampstrategi som fungerte med det laget han hadde tilgjengelig. Resultatet ble kvartfinale i VM.
- Det var vanskelig å få med de beste spillerne, så oppgaven var å få gruppen til å ha tro på egne kvaliteter og balansere forventning vs potensial. Forventning kan løfte deg, men også kvele deg. Hvis vi skulle bli historiske, måtte jeg få en forankring for en tankegang. Vi måtte være godt organisert, ha defensiv struktur og godt kontringsspill. Jeg hadde bestemt meg, og firte ikke en millimeter på dette, og fikk laget med. Vi ble et lag som var gode på det usynlige. Vi hadde blikkene som fikk oss til å stole på hverandre, og økt selvtillit i gruppen. Vi fikk følelsen at, ja, vi har noe her å gjøre, sier Johansen.
Tro slår forventninger
Laget vant innledningsgruppen, slo Paraguay i 1/8-delsfinalen og tapte 1-2 for Frankrike i kvartfinalen.
- Vi reiser med et håp og kommer hjem med en tro. Tro slår forventninger hver dag hele året, avslutter Bjørn Johansen.
Eierskap til målsettingen
Eirik Verås Larsen har to OL-gull og tre VM-gull i padling, men i dag er han sportssjef for seiling. Fra å oppnå suksess alene, har han nå ansvar for et helt lag.
- Ja, det har vært en overgang fra å bare tenke på meg selv, til å jobbe med et stort lag. I min karriere var det for det meste bare meg. Det var korte linjer, og om jeg ville ta en ekstra økt, var det bare å gjøre det, sier Verås Larsen.
I dag har han ansvar for 15 utøvere, 10 trenere og seks separate lag pluss fagkompetanse på Olympiatoppen å forholde seg til.
- Målsetting har alltid vært viktig for meg. Det er viktig å bruke god tid på målsettingen, og få utøverne til å få eierskap til målsettingen. Den som skal ta dette gullet, må finne ut av konsekvensene ved å gjøre det, fortsetter den olympiske mesteren.
De norske seilerne tok én medalje under Paris-OL (bronse til Line Flem Høst). Laget har høye målsettinger, og Eirik Verås Larsen spør retorisk hva han vil være fornøyd med i OL om tre år?
- At vi skal ha medaljemuligheter i flere klasser, og levere bedre resultat enn i 2024. Nå i 2025 er det mulig å gjøre strukturelle endringer, skifte kurs, mens neste år gir mulighet for å teste ut nye treningssteder og -metoder, så fra 2027 handler det om å trene best mulig.
(Saken fortsetter under bildet)
Skape trygghet hos trenerne
Som leder for en stor gruppe internasjonale trenere, er det en viktig lederoppgave å utvikle trenerne og jobbe sammen med dem om målprosessene.
- Jeg jobber mye med trygghet i trenergruppen. Mange er utenlandske og lite kjente med den norske kulturen. Så jeg må jobbe med at trenerne får trygghet og at det blir deling og læring på tvers, sier Verås Larsen og forteller om målprosessene for hvert enkelt team.
- Hver båt lager en one-page-strategy, hvor de tar frem målene, styrkene, utviklingsområdene og verdiene. For at dette skal være et dokument vi kan bruke i treningsarbeidet, må vi være tydelige og konkrete på tiltakene, og hva vi faktisk må gjøre for å nå målene, avslutter Eirik Verås Larsen.
Respekt, ansvar, mot
Forsvaret var også representert på samlingen, ved Sigrid S. Engebretsen-Skaret (brigader og sjef for Forsvarets sikkerhetsavdeling) og Knut Simen Skaret (oberst og rådgiver for sjefen i hæren). De to fortalte om hvordan man tenker ledelse og lagarbeid i Forsvaret.
- Det grunnleggende i en slik organisasjon er enkeltmannsferdigheter; skyteferdigheter, sanitetskompetanse, nærkampevne, robusthet og fysisk yteevne. Summen av disse fem skaper et overskudd hos individet. For oss er fysisk yteevne sentralt. Det skaper et kognitivt fortrinn over tid. Så er det evnen til å kjenne deg selv, ble kjent med dine styrker og svakheter, og utvikle deg som menneske og leder over tid, sier Knut Simen Skaret.
Men selv om fysisk yteevne er helt sentralt i forsvarsoperasjoner, er også verdier viktige.
- Vi har et sett verdier; respekt, ansvar, mot, som ligger til grunn i beslutninger vi tar, uansett hvilket nivå vi er på, sier Sigrid S. Engebretsen-Skaret og forteller videre om hvordan de tenker ledelse i Forsvaret.
Det deles ikke ut sølvmedaljer i krig
- Ledelse er livslang læring, og det deles ikke ut sølvmedaljer i krig, i motsetning til i toppidretten. En militær leder må være troverdig og hardfør, og ha evnen til å bygge situasjonsforståelse. En situasjon er gjerne ikke statisk, så da må du kunne endre ledelse. Våre valg kan bety forskjellen på liv og død. Du skal ha med deg folkene, du kan ikke gjøre jobben alene, du er avhengig av teamet og du må være kreativ, for fienden kommer til å gjøre noe annet enn du hadde planlagt for, sier Sigrid S. Engebretsen-Skaret.
Toppidrettssjef Tore Øvrebø avsluttet seansen med å spørre: Snakker dere om det fatale?
- Vi har noe som heter «mitt lag», der snakker vi om det fatale. Vi er veldig bevisste på risiko, men det skal ikke ta overhånd. I forbindelse med internasjonale operasjoner skriver man testamente og sørger for å avklare forhold hjemme. De hjemme skal vite at ting er ivaretatt, sier Engebretsen-Skaret.
Lederen har ansvar for folkene sine
Liv Hemmestad er fagansvarlig for idrettscoaching og trenerutvikling på Olympiatoppen. Hun har doktorgrad i idrettscoaching og har forsket på Marit Breiviks ledelse av Håndballjentene. Hemmestad er opptatt av spenningsforhold i høyt presterende miljøer og hvordan man bruker verdier i lederrollen.
- Som leder har du ansvar for å nå mål, men som leder har du også ansvar for å ta vare på folkene dine. Å jobbe med relasjoner og verdiarbeid understøtter målet. Så må du stille deg spørsmål som hva blir konsekvensene av målet om å klatre til topps? For teamene? For laget? For hver enkelt? På hvilken måte tar vi konsekvensene av verdiene? Hva innebærer fellesskap? Hvor gode er vi til å jobbe sammen når ting blir satt på strekk, spør Liv Hemmestad retorisk og fortsetter:
- Har vi tid til dette, spør en trener. Mitt svar er at vi ikke har tid til å la være. Skal vi trene og lede best i verden, må vi utforske hvor langt vi kan strekke oss. Har vi ikke et ankerfeste er det lett å falle ut, sier Hemmestad.
Lederen må forstå maktforholdene
Å jobbe med ledelse i et lag, stiller store krav til lederen. I et håndballag skal landslagssjefen lede om lag 30 personer, halvparten spillere. Dette er krevende relasjonelt, spesielt når laget er i prestasjonsmodus.
- For å skape utvikling, må lederen forstå maktforholdene både på godt og vondt. Det å lese disse forholdene, ramme de inn, gå inn tidlig nok og sørge for at de negative maktforholdene ikke får dominere. Du må forstå de virksomme forholdene, regulere dem og lese de sosiale forholdene. For å klare dette, må du ha menneskekunnskap og et godt blikk. Du må tåle å stå i det og være nysgjerrig på ubehaget. Du må være interessert i menneskekunnskap, være nysgjerrig på mennesker og ha et reelt ønske om å bruke menneskenes ressurser og ville jobbe verdibasert, sier Liv Hemmestad.
Bandittene er krevende
Samlingen ble avsluttet med en oppsummeringsseanse, hvor Glenn Solberg, coach i Olympiatoppen og tidligere landslagstrener i håndball for Sverige, kom med sine refleksjoner.
- Jeg blir jo veldig glad når folk snakker om laget og setter laget foran enkeltindividet. Det er bra å høre at Ole Gustav Gjekstad går inn i et velfungerende miljø med en god kultur og starter med fundamentet og utarbeider et dokument om hvordan laget skal fungere. Jeg kom inn i Sverige på et gunstig tidspunkt og kunne sette ned foten og jobbe med verdiene og hvordan vi ville ha det, sier Glenn Solberg og avslutter med en brannfakkel og påminnelse om at det ikke alltid går på skinner:
- Du har glansbilder som lever verdiene og gjør andre gode. Så har du bandittene som hele tiden er utenfor rammene. Hvordan korrigerer vi dem? Det er ikke favorittøvelsen å passe på bandittene, men jo fortere du tar tak, jo bedre blir det…