I Olympiatoppens arbeid med utviklingen av norsk toppidrett, er landslagsmodellen et avgjørende redskap. Landslagsmodellen er grunnfjellet og fellesskapsdriveren. Den er selve kjernen i utviklingsarbeidet, og er sterkt forankret i norsk toppidretts verdigrunnlag. Den som forenkler landslagsmodellen til et spørsmål om markedsstrukturer, bilderettigheter, penger og kontrakter, tenker for smalt.
Kronikken ble først publisert i Adresseavisen: Norsk toppidrett trenger landslagsmodellen - adressa.no
Landslagsmodellen var tema i en kronikk undertegnede skrev etter OL i Pyeongchang for fem år siden. I forbindelse med de pågående diskusjonene om markedsrettigheter, eierskap til bilderettigheter og landslagsmodellen, er budskapene fra denne kronikken aktuelle også i dag.
"Vi" viktigere enn "jeg"
«Hvis jeg har misbrukt min mulighet, håper jeg at en av lagkameratene mine lykkes!». Dette var Aksel Lund Svindals postulat i mange år. Han var frontfigur for en prestasjonskultur i alpint, hvor man trener best i verden, hvor man deler erfaringer og lærer av hverandre, hvor man unner hverandre suksess, og hvor verdigrunnlaget er selve fundamentet for kulturen i laget. Her har «vi» vært viktigere enn «jeg» i flere tiår. Resultatene i dette laget gjennom 30 år taler for seg. Slik kan det fortsette.
I et samfunn hvor «jeg»-fokuset stadig får større plass, klarer toppidretten gjennom landslagsmodellen å stå for en «vi»-kultur, og det er vi stolte av. Som toppidrettssjef vil jeg advare mot alle forsøk på å velte «vi»-kulturen og fellesskapstenkningen. Ingen blir gode alene, og det er tilfredsstillende i et toppidrettsperspektiv å erfare at utøverne ser verdien av å skape utvikling sammen med andre i landslagsfellesskapet. Her er det også rom for engasjerte familiemedlemmer, og når alle putter erfaring, kunnskap og kompetanse inn i fellesskapet, blir summen hver enkelt kan hente ut, meget stor. Dette er unikt for Norge.
Landslaget skal være det beste stedet for utvikling
For tre uker siden arrangerte Olympiatoppen samling for 200 utøvere og trenere til OL og Paralympics i Paris. Der opplevde deltakerne og de tilstedeværende mediene erfaringsutveksling og kompetansedeling i praksis. Utøvere og trenere fra ulike idretter delte sine personlige erfaringer med alle i troppene. En av hovedhensiktene denne samlingen var å bli kjent, være sammen og bygge relasjoner. Det at vi har denne typen samlinger og deler erfaringer, deler det vi kan, skaper trygghet og blir kjent, er kanskje den største konkurransefordelen vi har i Norge. Dette er også landslagsmodellen i praksis.
Landslagsmodellen har kun livets rett om landslaget er det beste stedet for utvikling, læring og trening samtidig som det er rom for individuelle tilpasninger. Her snakker vi om de beste trenerne, og tilgjengelighet til de mest kompetente fagpersonene innenfor helse, ernæring, idrettspsykologi, treningsfag, mediehåndtering, skitesting, skipreparering osv. Vi snakker om forskning, verdiarbeid og strukturer som ivaretar utøvernes behov, herunder markedskompetanse.
Det er viktig å poengtere at de beste utøverne tilfører landslagene markedsverdi, samtidig som landslagene har gitt de beste utøverne forutsetninger for å utvikle seg til å bli best. Dette er en gjensidig avhengighet.
Rike utøvere, fattige forbund?
Det er positivt for landslagsmodellens eksistens at mange utøvere den siste uken har tatt til orde for betydningen av denne balansen og viktigheten av midler til fellesskapet og felles faglige løsninger i landslagene.
Olympiatoppens viktigste rolle i dette bildet, er å utfordre og støtte særforbundenes arbeid i landslagene, og bidra til å utvikle landslagene med hovedfokus på daglig treningskvalitet, relasjoner i teamene og kvalitet i konkurranseforberedelsene og -gjennomføringen.
Toppidretten, slik den er organisert og finansiert i dag, hadde vært tilnærmet død om alle rettigheter hadde blitt flyttet ut av landslagene. Da hadde vi fått noen få rike utøvere og fattige forbund. Og betydelig færre medaljer og stolte, norske idrettsøyeblikk.
Vi må heller ikke glemme at de viktigste idrettskonkurransene utgår fra den organiserte idretten. Det er altså den internasjonale forlengelsen av nasjonale særforbund som arrangerer mesterskapene og verdenscupene. Det er de internasjonale særforbundene som gjennom IOC og IPC har ansvaret for konkurransene i OL og Paralympics. Den som tenker seg et liv som toppidrettsutøver uten forbundstilknytning, vil kunne få et sparsomt konkurransetilbud. Noen rene kommersielle konkurranser finnes, men de største og mest prestisjetunge ligger hovedsakelig i regi av eller i samarbeid med idrettens organisasjoner.
Lykkes med landslagsmodellen
Til syvende og sist handler også landslagsmodellen om verdier, verdier som definerer hvordan vi er som utøvere, landslag, ledere og idrettsnasjon. Olympiatoppens filosofi er «Sammen om de store prestasjonene», og vi ser at utøverne ønsker å være en del av dette «SAMMEN».
I norsk idrett tror vi på at vi blir en bedre idrettsnasjon og at toppidretten har en bredere samfunnsfunksjon når vi har felles verdier, og jobber sammen gjennom landslagsmodellen.
Som dere forstår, så er landslagsmodellen så mye mer enn markedsrettigheter.