Vil vi betale for OL gull?

Norge er suverent på toppen av statistikkene som sammenligner folketall med OL-medaljer, og store internasjonale medier som New York Post og Wall Street Journal har viet oppsiktsvekkende stor spalteplass på å forklare og analysere de norske prestasjonene.

Olympiatoppen har et helhetlig ansvar for toppidretten i Norge. Men selv om mandatet er bredt, blir vi i stor grad vurdert i forbindelse med OL. Samfunnet bidrar til utviklingen av toppidretten gjennom spillemidlene og næringslivet med betydelige ressurser i sponsoravtaler. Med den store oppmerksomheten toppidretten får, er det naturlig med et kritisk lys på hvordan disse midlene forvaltes.

De norske utøverne vant mange medaljer. Gullmedaljene glitret spesielt gjennom sine personlige historier, og jentene markerte seg kraftig. Toras gull etter en lang tålmodighetsreise, Marits snuoperasjon som krones med flere gull, kjempen Aksel som slår hele Østerrike alene, Petter med sin råskap, og Emil som ypperlig representant for den nye, uredde, fremadstormende generasjonen utøvere, mens i Paralympics er Nils-Erik Ulset den store norske medaljesankeren. På toppen laggull i damestafett langrenn og herrestafett skiskyting. I vår filosofi står laget som utviklingsbase spesielt sterkt, og det er flott å oppleve hvor sterkt enkeltindividene beskriver det å vinne OL-gull sammen med utøverne de trener sammen med dag ut og dag inn, år etter år.

90-tallets fantastiske generasjon er på hell, og nye spennende utøvere har stått frem. Norge har fått frem nye utøvere, som når de store målene, basert på en justert kurs, men bygd på den samme solide kulturen. En kultur vi skal hegne om - fordi den er unik og solid og gir gode resultater.

Etter OL har jeg dvelt ved et postulat i Olympiatoppen; "Ydmyk i medgang, sta i motgang"

Med det utgangspunktet er det viktig å gå grundig inn i evalueringene og grave etter de riktige faktorene for endring. På samme bakgrunn var det viktig etter Torino å unngå å gå etter lettvinte, tabloide løsninger, men være sta og beholde troen på at mye var gjort riktig. Kort tid etter et suksess-OL, er det derimot viktig å grave etter de samme viktige endringsfaktorene.

Oppturer og nedturer går alltid hånd i hånd under OL. Flere idretter underpresterte under OL og i Paralympics. For noen av idrettene som ikke presterte på forventet nivå, finnes det gode, naturlige forklaringer. For andre er det definitivt mer krevende å finne de riktige svarene. Vi må blant annet søke å finne forklaringene på hvorfor kombinert ikke var best da det gjaldt, hvorfor norske hoppere svinger fra topp til middels, hvorfor vi har sakket akterut på distanserenn i langrenn for menn, hvordan vi skal ta de siste stegene mot skøytetoppen, og hva som kreves for å bli en betydelig nasjon innen idrett for funksjonshemmede?

Oppmerksomhetssøkende kritikere har i 3-4 år til det kjedsommelige mast om manglende dynamikk mellom Olympiatoppen, vår ledelse og særforbundene. Derfor var det flott å oppleve at mange av prosessene basert på vår filosofi lyktes både i Beijing og nå i Vancouver. Ikke det at vi har vært i tvil, men at modellen fungerer, gir oss langt større gjennomslag i nye prosesser som skal etableres. Samtidig fremstår vår filosofi enda tydeligere. Vi kommer til å fortsette å mene at det kan bygges gode relasjoner og samtidig ha en betydelig dynamikk som skaper utvikling. Også Marit Breivik ble beskyldt for snillisme i sin ledelse av håndballjentene i mange år. Støttespillerne så dette som moderne ledelse med involvering, trygghet og sterke selvstendige utøvere som basis. I dag er det stille fra kritikerne av hennes lederstil.

Det er blitt sagt at Olympiatoppen har doblet budsjettet siden 2004, og må levere enda bedre resultater enn før. 2004 budsjett var et konkursbo etter en lengre periode hvor det ikke var samsvar mellom kostnader og inntekter. Vi er fortsatt langt bak det nivået som bygde norsk toppidrett frem mot Lillehammer og perioden etterpå, men med et større idrettslig ansvar enn tidligere. Norge har de "billigste" medaljene, det vil si at vi driver rasjonelt, med høy kvalitet, og med få utøvere i de fleste idretter

Likevel er det nødvendig å påpeke at vi har store utfordringer i fremtiden med å få gjennomført nødvendige prosesser. Vi må utvikle flere unge utøvere, ha gode trenere både til unge utøverne og til de beste, forske på og utvikle vår spisskompetanse, vi må sikre utøvernes rammebetingelser, og vi må utvikle støtteapparatet på de viktigste områdene. Ikke noe jåleri - men det som skal til for å trene best i verden.

Det må være en klar sammenheng mellom forutsetninger og mål. Dette er ikke noe nytt, men det ligger til mitt ansvar å klargjøre dette og finne løsninger. Bakteppet er en internasjonal oppbygging av toppidretten, et internasjonalt toppidrettskappløp, hvor en rekke land legger inn et betydelig statlig engasjement for å prestere.

I dag blir våre konkurransevilkår sammenlignet med konkurrentene stadig forverret. Vi dokumenterer og forholder oss til dette, men vi ser først og fremst etter muligheter og potensial, slik at vi også i fremtiden kan bidra til begeistring i store mesterskap, OL og Paralympics.

Etter at begeistringens rus har gitt seg, er det nødvendig å ta en ny grundig debatt om hva vi ønsker med toppidretten, og hvor vi vil? Dersom vi ønsker å gjenskape de opplevelsene utøverne har skapt for seg og det norske folk, er det etter vår mening en sterk og god faglig begrunnelse for at det nå må gjøres et ressursmessig løft.

Jeg har tidligere påpekt at dette er et verdivalg, og at dette er noe langt større enn enkeltindividers private ambisjoner. Derfor har vi forsøkt å synliggjøre prestasjonene i et samfunnsperspektiv. Da tror vi politikere og næringslivsledere vil se samfunnsnytten og verdien av å utvikle prestasjoner, og gjennom dette kunne begrunne et enda sterkere engasjement i finansieringen.