Vinteren er på hell, sesongens verdensmesterskap er over, tilbake sitter idrettsnasjonen med minner, opplevelser og medaljer i bøtter og spann. Norge vant flest medaljer i ski-VM, i skiskytter-VM og i alpint-VM, og tok en rekke medaljer både i para-VM, skøyte-VM og VM i freeski og snowboard. Aftenpostens kommentator, Erlend Nesje, skriver i en interessant kommentar at «Vi rykker farlig nær en situasjon der nasjonen blir stappmett på triumfer». Jeg er ikke enig, for kanskje mer enn noen gang tidligere, fremstår historiene bak prestasjonene med en kraft som beveger, inspirerer, gjør oss stolte og bidrar til å fortsette å skape store idrettsøyeblikk for nasjonen.
Det er mange av oss med et stort hjerte for idrett, som har kjent på gåsehud og blitt rørt til tårer av norske utøveres prestasjoner i vinter, og en rekke av disse prestasjonene har ikke gitt gull, men har blitt levert av utøvere med en spesiell historie. Nordmenn setter pris på slike. En av dem er Maren Lundby, som etter to krevende år, kommer tilbake, mot alle odds, og vinner VM-sølv i storbakken. En annen er Ingvild Flugstad Østberg, som har hatt helseutfordringer i flere år, som gledet oss stort med en femteplass på 10 km, og deretter leverte en utrolig sterk stafettetappe, slik at Norge stjal gullet som var tiltenkt Sverige.
Så har vi Astrid Øyre Slind, sliteren og veteranen fra langløpskonkurransene, som tok en imponerende bronse på skiathlon. Bronse-jubel ble det også for Marte Olsbu Røiseland på jaktstarten i VM. Etter en svært vanskelig høst og vinter, kom hun i form til VM, og fikk både individuell medalje og to stafett-gull. Rørende og sterkt var det også da Anne Kjersti Kalvå, som mistet Beijing-OL på grunn av korona, kjempet inn sølvet på tremilen. Det sølvet var godt som gull. Det gjorde også noe med følelsene våre, da Jarl Magnus Riiber, tidenes beste kombinertløper, som også mistet OL grunnet korona, slo tilbake og vant alle fire VM-gullene i kombinert.
Videre har vi dem som har vært igjennom alvorlige, akutte skader, som har gått den lange, tunge veien tilbake, og som nå opplever store oppturer. Her er Maria Tvibergs VM-gull i parallellslalåm et lysende eksempel. Fire korsbåndskader har stått i veien for Tviberg. Også Kajsa Vickhoff Lie kom tilbake etter alvorlig skade, og tok VM-bronse i super-G og utforseier i Kvitfjell. Det gjør noe med oss, når unge utøvere, som har tilbragt utallige rehabiliteringstimer og -døgn i treningsrommet på Olympiatoppen, klarer å komme tilbake på aller øverste nivå. Vi som jobber i toppidretten, tar det virkelig ikke for gitt, og setter umåtelig pris på disse utøverne og øyeblikkene.
Like stas har det vært å følge Vilde Nilsens suksess i para-VM, etter det som ble et krevende Paralympics i fjor. Jesper Saltvik Pedersen har fortsatt en herlig sult etter utvikling og prestasjoner på høyeste nivå. Det har også Johannes Høsflot Klæbo, Johannes Thingnes Bø, Ragne Wiklund og Gyda Westvold Hansen. Så traff det nok en nerve i mange av oss da sliteren Pål Golberg vant den avsluttende femmila i ski-VM. Ingen med hjertet i idretten, tar en slik prestasjon for gitt.
Det er gledelig at det er mange kvinnelige utøvere som i vinterens mesterskap har vunnet medaljer og levert prestasjoner på svært høyt nivå. Vi har fortsatt en vei å gå sammen med særforbundene, for å få fram flere kvinnelige utøvere på øverste nivå, men det er bra at mer enn 15 kvinner har vunnet medaljer i vinterens mesterskap.
I gledesrusen over de gode prestasjonene, må vi huske at medaljer ikke kommer av seg selv, det kreves knallhardt arbeid over tid. I Norge har vi suksess med landslagsmodellen for utvikling av toppidretten, med Olympiatoppen i en utfordrerrolle og som en kompetansebase. Landslagene, drevet av hardtarbeidende og svært kompetente ledere, trenere og støttepersoner, er etter mitt syn, det beste stedet for utvikling av utøverne. I norske landslag er det sterke prestasjonskulturer og tradisjon for å gjøre hverandre gode. Om dette skriver Aftenpostens Erlend Nesje: «Samtidig er idrettene flinke til å utveksle erfaringer på tvers av grener». Dette er et fortrinn og en kultur som styrker norsk toppidrett over tid.
Nesje skriver også at «Treningskulturen er ekstrem. Kompetansen er enorm. Økonomien og ressursgrunnlaget er blant de beste i verden». Til det vil jeg si «ja, ja og tja». Olympiatoppens visjon er «Lede og trene best i verden», og denne innstillingen gjennomsyrer arbeidet i landslagene. De vet hva som kreves, og tar konsekvensene av det. Flere av de store landslagene har, takket være gode markedsavtaler, solid økonomi til å drifte landslagene. Men vi må erkjenne at det er flere landslag som har svært trange økonomiske kår, slik en rekke sommeridretter med sterk prestasjonskultur opplever. I Olympiatoppen jobber vi intenst for å forsøke å styrke de økonomiske rammene for disse for eksempel gjennom SUMMIT 2024-prosjektet.
I dette bildet er også behovet for nytt nasjonalt toppidrettssenter ved Sognsvann avgjørende for hvordan norsk toppidrett vil utvikle seg. Heldigvis er det gratis å trene, men norsk toppidrett trenger å styrke Sognsvann som møteplass og treningssenter for at norske toppidrettsutøvere også i fremtiden skal kunne gi oss euforiske opplevelser.
«Men klarer vi å nyte de største øyeblikkene», spør Aftenpostens kommentator retorisk. Svaret på det, er et utvilsomt «ja». Når det kommer til historiene bak prestasjonene, er forhåpentligvis både det norske folk og vi som jobber i toppidretten litt som «Lille larven Aldrimett»?
Publisert i Aftenposten 8. mars 2023: Historiene bak gåsehudprestasjonene (aftenposten.no)