Hele 15 ganger har Olympiatoppens forskningskonferanse vært arrangert. Her møtes forskere, landslagstrenere og Olympiatoppen-ansatte for å dele kunnskap og bli oppdatert på det siste innen toppidrettsforskning. 150 deltakere deltok på årets konferanse.
- I Olympiatoppen ønsker vi å utvikle ny medaljekunnskap hele tiden. Med mer kunnskap ønsker vi å øke norske utøveres medaljesjanser i mesterskap, sier John Anders Bjørkøy ved åpningen av konferansen. Bjørkøy er leder for fag og FoU i Olympiatoppen. Han ble fulgt opp av primus motor for konferansen, Felix Breitschädel, leder for teknologi på Olympiatoppen.
- Små marginer er avgjørende i toppidretten. For å finne de små marginene trenger vi et stort lag som støtter utøverne, slik deltakerne på denne konferansen gjør. Sammen er vi nysgjerrige, blir smartere og lager en god kunnskapsplattform for utøverne, sier Breitschädel.
Havnet i koma og ble lammet
Det var en helt spesiell toppidrettsutøver som åpnet konferansen, nemlig Norges første astronaut, Jannicke Mikkelsen, som 1. april ble skutt ut i verdensrommet med Fram2 for SpaceX. For første gang i historien ble det norske flagget båret i verdensrommet. Mikkelsen er filmfotograf og tidligere skøyteløper. Hun startet imidlertid med ridning, men plutselig fikk livet en alvorlig endring.
- Jeg var interessert i verdensrommet som barn, jeg hadde også hestedilla, og som 10-åring ble jeg utsatt for en alvorlig ulykke, havnet i koma og ble lammet. De fem neste årene måtte jeg å lære å gå på nytt. I denne perioden var jeg veldig opptatt av romfart, og ringte faktisk NASA, og mine foreldre fikk en kraftig telefonregning. Det endte med at min mor måtte ringe NASA og fortelle at jeg var 12 år og ikke kunne jobbe der, sier Jannicke Mikkelsen, og understreker at oppveksten ble preget av rehabilitering etter ulykken og etter hvert satsing på hurtigløp på skøyter, der drømmen var å delta i OL.
Amerikansk, ikke stoltenbergsk
Det ble ikke noe av drømmen om OL, men i stedet ble det verdensrommet, hvor hun som filmfotograf ble valgt til å være fartøysjef for Fram2. Dette innebar naturligvis grundige forberedelser og et tålmodig arbeid fram mot utskyting 1. april 2025.
- Da jeg ble valgt til å være med på Fram2, lærte jeg fort at det var tre forskjellige språk jeg måtte beherske. Jeg måtte lære meg å snakke med amerikanere, slik amerikanere snakker med hverandre, ikke stoltenbergsk. Så hver gang jeg forlot Gardermoen, så etterlignet jeg den amerikanske måten å snakke på. Det andre var det interne romfartsspråket, som var ganske krevende og bare gikk i koder på tre bokstaver. Det tredje språket var det politiske språket. Politikere elsker å blande seg inn i romfart. Først var det demokratene i USA, og så var det republikanerne, og med det skiftet spillereglene over natten. Det jeg ikke skjønte, var at her i Norge snakker vi ganske verdibasert, ganske likt demokratene. Men da republikanerne overtok i USA, var det krav om ord vi ikke kunne bruke. Med republikanerne kunne vi ikke snakke verdier, men resultater og effektivitet, forteller Mikkelsen.
Trente nødlandinger over hele kloden
Fram2 i regi av SpaceX var en helprivat astronautferd. Som fartøysjef var det Mikkelsen som hadde ansvar for fartøyet. Det var fire sivile astronauter om bord i Fram2, som skulle gå i bane over Nordpolen og Sørpolen. Tidligere hadde romskip kun gått i ekvatorial bane.
- Opptreningen var veldig tøff og krevende. Klarer man å gå igjennom en så tøff trening og fortsatt være gode venner etterpå, så har man lykkes. Det viktigste jeg har å si, er at det er umulig å nå et slikt mål alene. Du må ha et team, et team som støtter deg. Det handler om å satse sammen, komme seg igjennom opptrening og de medisinske prøvene, og satse 100 % sammen eller ingenting. Det som var viktig i rommet, var at vi hadde det gode samholdet, sier Jannicke Mikkelsen og legger til at en del av forberedelsene også var å trene på nødlandinger i hele verden, i Russland, i Australia osv. Teamet måtte være forberedt på å nødlande over hele kloden.
Følelsene ikke til stede
Inn mot oppskyting bygger det seg naturligvis opp spenning, nerver og forventninger, ikke ulikt toppidretten. Også i romfarten står arbeidsoppgaver opp mot følelser.
- Den beste måten å forklare tiden før oppskyting på, er at følelsene mine ikke er til stede. Jeg blir ikke trist, ikke glad, alt er monotont. Vi har sjekklister vi skal gjennomgå og følelsene er trent vekk. Den heftige sjekklisten starter 48 timer før launch med å ta farvel med familien. Så når du sitter i fartøyet og går igjennom sjekklisten, så tenker du ikke på familie og kjæreste. Nei, jeg må være på alerten, hvis ikke gjør jeg ikke jobben min, fortsetter Mikkelsen.
Hjernen flyter rundt
Å være i rommet i vektløs tilstand påvirker kroppen kraftig, og Mikkelsen opplevde en rekke intense kroppslige endringer.
- Du får masse væske i ansiktet og i hodet, hjernen flyter rundt i hodet og øynene forandrer fasong. Ryggraden blir faktisk 6 cm lengre, mens hjertet går fra å være poseformet til å være rundt. Med alle disse endringene sier kroppen at du er syk. Og så skal man jo gå på do, og jeg brukte 22 minutter på å tisse første gang, mimrer Mikkelsen.
Fram2 var ikke en turistreise, men i tillegg til selve ferden over polene, var det også et stort forskningsprosjekt.
- De drar deg ikke ut i verdensrommet uten forskning. Vi hadde med 22 prosjekter. Så kan du si hva rekker du på 3 ½ dag, spør Mikkelsen.
Sol overalt, men ikke i Bergen…
Blant de 22 prosjektene var blant annet 4 x 4 trening i vektløs tilstand, det var dyrking av superfood, forskning på Nordlyset og forskning på røntgen. Spørsmålet var om røntgenstråler kan sendes i luftløs tilstand? Og ettersom Mikkelsen er filmfotograf, var naturligvis film og foto viktige prosjekter.
- Det er ingen som har tatt bilde av Norge fra rommet før. Det var sol over hele landet, men ikke i Bergen…
(Saken fortsetter under bildet).
Etter en romferd tar det lang tid å komme seg fysisk og mentalt. Det tar opp til to år før man igjen er sertifisert for å kunne dra ut i rommet igjen. Mikkelsen er «sykmeldt» som del av rehabiliteringen nå, og reiser verden rundt og deler sine erfaringer, sammen med manager og ektemann Rolf Harald Haugen.
- Populariteten til Jannicke er mye større i utlandet enn i Norge. Romfart er kjempeviktig for verden i fremtiden, og Norge er bare i startfasen. Vi er her for at Olympiatoppen skal ha ansvar for fysisk trening for astronauter i fremtiden, sier Rolf Harald Haugen.
Holdbart yrkesliv for trenere
Konferansen fortsatte med et tredelt løp, hvor deltakerne kunne velge mellom 25 presentasjoner i et omfattende program. «Holdbart yrkesliv for elitetrenere» var tema for innlegget fra Marte Bentzen, førsteamanuensis på NIH og Helge Bartnes, doktorgradsstipendiat ved NIH og coach på Olympiatoppen. Bartnes skriver doktorgrad om dette emnet.
- Vi er akademisk interessert i hvordan trenerne har det på jobben. Hvordan virker stress og belastning? Når blir du sparket? Hvordan oppleves jobbusikkerhet? Hvordan kan vi gjøre treneryrket mer holdbart, spør Marte Bentzen.
Risiko for å få sparken
Treneryrket er utsatt, det er lett å forstå. Kontraktene er gjerne korte, og det er alltid en risiko for å miste jobben dersom resultatene uteblir. Hva sier forskningen om treneryrket?
- Det er høye krav, stress, stor arbeidsbelastning, mye reisevirksomhet, manglende ressurser, usikre jobber, korte kontrakter, risiko for å bli sparket. Samtidig er trenere høyt motivert og elsker jobben sin. Dette er en killer kombo. Veldig motiverte, men det er høyt press og risiko for å bli sliten med påfølgende redusert kvalitet og fare for å forlate yrket tidlig. Det er et tap for idretten, utøveren og treneren selv, sier Bentzen og spør retorisk hvordan det kjennes at man har en holdbar jobb?
- Det kjennetegnes av tre områder. God fysisk og mental helse. At man bevarer god motivasjon, og så er det viktig å prestere bra for å ha det bra, sier Bentzen.
Norge har kommet lenger enn andre
Bartnes beskriver prosjektet som et samarbeidsprosjekt for å utvikle konkrete anbefalinger for holdbart lederskap hos elitetrenere. Målet er å skape en mer helhetlig forståelse av prestasjon, helse og trivsel i trenerrollen. Det beskrives ikke som et forskningsprosjekt, men et utviklingsarbeid med trenere og ledere.
- Det er en smart inngang å tenke prestasjon. Hvordan skal trenere kunne prestere ikke bare ett år, men år etter år. Trenere må gjøre en del grep for å kunne gjøre dette. Jeg tror vi har kommet lenger på dette i Norge enn i mange andre land, blant annet gjennom Olympiatoppens Elite Coach-program, sier Helge Bartnes.
Trivsel er viktig
- Det er viktig å snakke med administrative ledere, styret, og sportssjefer for å få en forankring om hvordan det er å være topptrener. Vi ser at det er stor forskjell fra idrett til idrett. Noen idretter har møteplasser hvor de spør hverandre hvordan du har det, hvordan går det med familien, hvordan du tar vare på deg selv osv., sier Helge Bartnes.
Det er lett å være enig i at trenerrollen er utsatt og at trenerne har mye ansvar. De skal lede både utøvere og støtteapparat, og de skal ivareta både det idrettslige og faglige, men også det relasjonelle.
- Trivsel er ekstremt viktig. En trenergruppe som har det bra sammen, har kontinuitet og har vært sammen over tid, og hvor man har lært hverandre å kjenne, har større sjanse for å lykkes sammen. Vi må flytte kultur fra prestasjon under press til prestasjon med balanse og mening, og sørge for at alle har det bra. Hvordan kan vi endre en kultur uten å miste prestasjonene, driven til trenerne er jo å skape prestasjon, avslutter Helge Bartnes.
Kulturkollisjon
Espen Berg-Johnsen er universitetslektor ved NIH og har vært landslagstrener i freeski. Han forsker på læringsprosessen i action-idretter. I denne sammenhengen innebærer det freeski, snowboard, skateboard og surfing. Han ønsker å utforske, forstå og videreutvikle læringsprosesser på elitenivå i disse idrettene. Implisitt i temaet og problemstillingen ligger at disse idrettene har noen særpreg knyttet til læring og kultur, som er annerledes enn andre idretter.
- Her snakker vi om en mulig kulturkollisjon. Hva skjer med kulturen når du systematiserer læringen? Det kan oppstå friksjon i et system som er fruktbart. Det er et gap mellom det som er praksis i idretten og det forskningen sier. Prosjektet har som mål å bygge bro mellom praksis og forskningsfeltet, forteller Espen Berg-Johnsen og spør: Hvordan lærer man best mulig, men også har med sosiokulturell læringsteori?
Utøverne i sentrum av egen utvikling
Hvordan er praksisen på de norske landslagene i de aktuelle idrettene? Modellen for å finne svar, er deltakende aksjonsforskning. Berg-Johnsen samarbeider med Olympiatoppen i dette prosjektet, og ønsker å få de to kontekstene (landslag og Olympiatoppen) til sammen å utvikle praksis og en forståelse av hvordan man utvikler praksis.
- Hvor er vi? Hva skal til for å nå verdenstoppen? Hvordan skal vi komme dit? Det handler ikke om å finne en vei, men å fasilitere den beste veien for disse utøverne, sier Berg-Johnsen, som får spørsmål om hva som er forskjellen på action-idretter og vanlige idretter i denne sammenhengen.
- Det er det skummelt å svare detaljert på. Den viktigste forskjellen er hvordan utøverne er i sentrum av sin egen utvikling. De er selvorganiserte, og det er ikke nødvendigvis treneren som bestemmer hva de gjør, men treneren er en diskusjonspartner. Det er selvorganiseringen som er hovedpoenget. Når du trykker alt inn i en organisasjonsform, savner de friheten og kreativiteten, avslutter Espen Berg-Johnsen.
Hva preger trenerne som lykkes
Frank Heggebø og Carl-Axel Hageskog er begge fagkonsulenter i idrettscoaching ved Olympiatoppen. De snakket om mesterskapscoaching på konferansen, og stilte spørsmålet hva er hemmeligheten bak dem (trenerne) som lykkes og kommer hjem med medalje? Og hva er fallgrubene? De startet med å si at dette ikke er rakettforskning, men idrettens type månelanding.
- Coaching er verdibasert lederskap. Det er mennesker vi har foran oss og vil hjelpe. Vi ser hele tiden på utvikling og søker alltid utvikling. Vi har store ambisjoner for at idrettene skal nå sine mål og skape sterke treningsmiljøer, sier Carl-Axel Hageskog i innledningen.
Ingen overraskelser
Han trakk fram tidligere forskning om mesterskapscoachingens kunnskapsdimensjoner, den etiske basen, som består av analyse/systematikk, innovasjon/kreativitet, autoritet/stabilitet og relasjon/kommunikasjon. Etter OL i Paris ble 14 trenere intervjuet i kvalitative intervjuer, hvor målet var å finne ut hvilke prinsipper som skaper gode resultater.
- Hva er det egentlig vi ser? Det overraskende er at det vi ser ikke er overraskende, sier Hageskog, og Hagebø legger til:
- Det som stikker seg fram, er den veldige nøyaktigheten. Dem som har suksess hopper ikke over ett eneste steg. Vi ser at det som er mest fremtredende, er gode forberedelser. Trenerne som lykkes, har ansvar for alle prosessene som går for seg inn mot mesterskapet. Det gjelder både logistikk, trening og treningsplaner. Men også støtteapparatet, hvem som må være med i fireårsperioden, sier Frank Heggebø og legger til:
- De fokuserer også veldig sterkt på kulturen, og at de selv representerer kulturen. De ansvarliggjør også de andre til å være med å bygge kulturen, sier Heggebø.
Hvis energien er nede
De to har også snevret inn sin problemstilling og stilt spørsmålet: Hva gjør serievinnende trenere, hvilke markører navigerer de etter?
- Energi er viktig. Hvordan klarer vi å holde energien oppe, og hva driver motivasjonen hos utøveren? De har fokus på å observere energi. Hvis energien er nede, har jeg som trener gjort noe feil? Har treningene vært feil? Trenerne jobber mye med å beholde energien i laget gjennom lange turneringer, sier Carl-Axel Hageskog.
Sitt stille i båten
Om man snakker om en olympisk fire-årsperiode, er det ulike måter å angripe hvert enkelt år i forkant av et OL eller Paralympics, men hva sier trenerne om hva man bør fokusere på siste året?
- Sitt stille i båten, ikke gjør for mye endringer. Vi har analyser og statistikk, vi har tryggheten, og er klare for å gjøre det vi kan. Ikke fokusér på utvikling, men det vi kan og energibalansen, sier Hageskog og fortsetter:
- Det som overrasker oss er at det ikke er noe hokus pokus. Vi kjenner oss igjen, vi ser nøyaktighet i forberedelsene. Har man alt på plass, så er den siste tingen man skal lytte til, sin egen magefølelse…
Kroppsspråk hos fotballspillere
«Nonverbal kommunikasjon – hvordan kan forskning på kroppsspråk implementeres i lag?». Dette er et tema stipendiat ved NIH, Ingrid Lian, jobber med i sin doktorgrad. Hun startet sitt innlegg på konferansen med å spørre om kroppsspråk har noe å si?
Jeg tror vi alle er enige om det, i fotball, i lagspill, i livet. Forskning viser at 65-95 % av all kommunikasjon er nonverbal. I mitt prosjekt er all atferd kommunikasjon, selv om vi mener det eller ikke. Det er også slik at trenere på elitenivå blir mer og mer opptatt av kroppsspråkets betydning, sier Ingrid Lian.
Hun fortsatte med å reflektere over hvilken psykologisk innsikt man kan få av å analysere spilleres atferd, og trekker blant annet fram emosjoner, indre tilstand, reaksjoner og lederskap. I Lians univers deles kroppsspråk inn i emosjonell og taktisk. Emosjonell rommer det positive, skam/unnskyldning og det negative. Taktisk rommer dirigering av lagkamerater, spørre om ball og påvirkning av dommeren. Lian viser til forskning fra fotball-VM i 2022, som inkluderte 130 spillere, basert på video av både oversiktsbilder og nærbilder.
Kroppsspråk kan være vanskelig å tolke
- Spillerne viser mer taktisk enn emosjonelt kroppsspråk. De viser også signifikant mer negativt enn positivt kroppsspråk. Så har vi indikasjoner på at det er forskjell mellom kvinner og menn. Spillere viser også mer negativt kroppsspråk i sluttspillkamper versus gruppespill. Vi ser ingen forskjell på kroppsspråk basert på resultat, sier Ingrid Lian.
En ting er tallene og funnene, en annen ting er hva spillerne og trenerne selv tenker. Det er gjort undersøkelser av dette i Womens Soccer League (WSL).
- Spillerne er ganske enige om hva kroppsspråk betyr, men noen kroppsspråk er vanskeligere å slutte. For eksempel å være sint på dommeren, hva betyr det? Betyr det å være sint, eller er det for å få påvirkning på dommerens avgjørelser? Spillerne er uenige om effekten av kroppsspråk, spesielt de negative uttrykkene, fortsetter Lian og trekker fram noen viktige poeng for trenerne.
Kan påvirke lagdynamikken
- Når det kommer til fatigue og stress, kan kroppsspråket endre seg. Når du blir sliten, er det mer krevende å kommunisere bra. Så er det viktig å vite at ulike posisjoner gjør ulike typer kroppsspråk. Det er potenisal for teamutvikling på dette området, og lage enigheter om kommunikasjon, hvordan vil vi fremstå som lag, fortsetter Lian.
Så er spørsmålet, hva kan vi gjøre med denne informasjonen?
- Vi kan bevisstgjøre spillerne om sitt eget kroppsspråk. Dette kan ha betydning for lagdynamikken, men trenger å implementeres, sier Lian.
Mer negativt kroppsspråk hos herrene
Undersøkelser gjort i Premier League og WSL peker i retning av at det kan være ulikheter mellom kvinner og menn.
- Konkret viser funnene at kvinner viser mer taktisk kroppsspråk enn menn. Herrene viste mer negativt kroppsspråk enn kvinnene, mer emosjonelle uttrykk, avslutter Ingrid Lian.
Uno-X med norsk grunnfilosofi
Totalt var det 25 innlegg på Olympiatoppens forskningskonferanse, og den ble avsluttet med en plenumsseanse, hvor Ida Svendsen og Sondre Skarli, fagkonsulenter utholdenhet i Olympiatoppen, intervjuet sportsdirektør i proffsykkellaget Uno-X, Stig Kristiansen. Uno-X deltok i år i Tour de France og fikk en etappeseier (Jonas Abrahamsen) og sjetteplass sammenlagt (Tobias Halland Johannessen). Temaet for samtalen var trender i treningsarbeidet. Sondre Skarli åpnet med å spørre: Det er mange trender som går, hvordan står dere i det, og hva er treningsfilosofien i laget?
- Vi har en veldig sterk, norsk grunnfilosofi. Det er mye konkurranser og rundt 1000 timer trening. Det er vanskelig å få til mer. Alle på laget har den norske skolen, men så dukker det opp dobbeltterskel, sone 2 osv. Etter hvert har jeg fått litt grå hår. Vi er tilbake på laktat, det styrer intensiteten, og så har vi watt og puls i støtte, sier Stig Kristiansen og sier de har en filosofi, eller «regel», om at man ikke skal kjøre mer enn 80 konkurranser i året, helst ikke mer enn 60, mot 100-130 i Kristiansens egne aktive karriere.
Hva med duppeditter?
En ting er treningsfilosofi, en annen er duppeditter og tekniske nyvinninger. Intervjuerne var nysgjerrige på hvordan Kristiansen og laget stiller seg til den teknologiske utviklingen?
- All teknologien vi putter på utøverne, fjerner jo det å kjenne etter. Utøverne i dag, om vi fjerner laktat, watt og puls, så aner de ikke hvordan de trener. Vi prøver å vektlegge at de skal kjenne etter, at de skal kjenne etter om de har sovet godt uavhengig av hva klokken viser. Det er noen bakdeler med å være opptatt av all teknologien, men det er noen store fordeler også, sier Stig Kristiansen og forteller at alle rytterne på laget har åtte sykler hver, sju med wattmåler.
Uno-X på herresiden er et rent norsk/dansk lag, og det ønsker ledelsen å fortsette med.
- Herrelaget skal ha danske og norske ryttere, vi vil se hvor langt vi kan strekke det. Kulturen blir god når vi kan snakke dansk/norsk i bussen og på radioen, Alle forstår humoren, sarkasmen og kommunikasjonen. Vi skal holde hardt på det for herrelaget, sier Kristiansen og forteller videre om hvordan de jobber med kulturen i laget.
- Det har mye å si at vi kommer fra samme kultur, norsk/dansk. Vi har mange kulturbærere som vet hvordan man gjør det. Vi har klart å lage en kultur i hele laget, selv om det er konkurranse om de siste plassene. Samtidig er det en kameratgjeng som unner hverandre suksess.
100-140 gram karbo i timen
Ernæring er et vesentlig element i proffsykling. Snittfarten i ritt har økt med 2-2,5 km/t på fem år, så spørsmålet er hvordan laget forholder seg til ernæringsområdet?
- Det har blitt en kjempeendring på dette. Før var fokus på hvor fort du kunne sykle på slutten når du var fullstendig tom, mens i dag snakker vi om å ha nok energi til å kjøre på slutten. De siste ti årene har det vært en dobling av karbohydratinntak pr. time. Regel én er å ernære seg nok. Så gjør vi nok små kroppssammensetningsavstemninger før store ritt, men viktigst er nok ernæring. Vi fyller på med 100-140 gram karbohydrat pr. time. Ernæring i positiv retning er nok en av de største endringene de seneste årene, sier Kristiansen.
Slår et slag for langsiktige planer
Han blir også spurt av intervjuerne om hva han vil anbefale trenere å ta med videre?
- Mitt viktigste verktøy er langsiktige planer. Det er jo ingenting som går rett til himmels, det er humper hele veien, men hvis du har en langsiktig plan A og B, og hele tiden er åpen for å diskutere og lytte til råd, så er det bra. Det er mye kunnskap man kan tilegne seg, sier Kristiansen, som avslutningsvis blir spurt om han vil se inn i glasskulen og si noe om fremtiden for internasjonal sykkelsport?
- De fem siste årene, etter covid, har vært årene med mest utvikling. Jeg tror det flater litt ut de neste fem årene. Vi har et mål om å kjempe om podiet i Tour de France om fem år. Så har vi satt inn systematisk høydetrening fra 2026, så håper vi å få noen svar av det og hvor det vil ta oss, sier Stig Kristiansen.
Neste store konferanse/seminar i regi av Olympiatoppen, er coaching- og trenerseminaret på våren. Følg med på Olympiatoppens nettsider.
Se hele programmet for Olympiatoppens forskningskonferanse her.