Dette er muligheten. Den kommer ikke igjen. Nå må regjeringen prioritere toppidretten i statsbudsjettet for 2026 – ellers setter vi norsk toppidrett 15 år tilbake i tid.
Alle planer for et nytt toppidrettssenter er på plass. Byggesøknaden er godkjent. Det eneste som gjenstår, er finansieringen. Uten det – ingen fremdrift. Innen to år må spaden være i jorda. Derfor haster det å få finansieringen på plass nå.
På Toppidrettssenteret ved Sognsvann har det gjennom flere tiår blitt skapt en unik prestasjonskultur i verdensklasse. Her har idrettshelter og trenere på tvers av grener og fagfelt lært, delt og løftet hverandre. En bred underskog av barn og unge er blitt inspirert og har opplevd at alt er mulig for ungdommer med drømmer og mål. Men nå er karrieren over for senteret.
Sprengt kapasitet
Mange blir overrasket når de besøker senteret «Er det bare dette?». Ja, det er faktisk alt. Kapasiteten er sprengt. Bygget er ikke godt nok utformet for våre parautøvere. Utviklingen har løpt fra senteret når det runder førti, og bygget fyller ikke lenger de kravene som dagens – og morgendagens – toppidrett stiller.
Nå haster det å få bevilget midler til et nytt senter.
Vi kan bestemme oss for å ta et tak sammen. Vi har gjort det før. Både OL i 1952 og 1994 er eksempler på slike idrettslige fellesprosjekter. Nasjonale dugnader som gjorde det mulig å vise verden vinterveien. I dag er vi i verdenstoppen i idrettsgrener det var utenkelig for lille Norge å hevde seg i for bare en generasjon siden.
1952 og 1994
Bare sju år etter krigens slutt arrangerte Norge vinter-OL i Oslo. Tyskerne deltok. Idretten var med på å bygge landet og samle nasjonen.
H.M. Kongen sa det nylig i et intervju med historiens mestvinnende mannlige vinter-olympier, Ole Einar Bjørndalen: «Jeg husker hvor viktig det var i 1945 at vi fikk i gang idretten igjen, for å samle nasjonen på ny.»
Tidlig på 80-tallet var norsk toppidrett fragmentert. Så tok noen grep. Vi fikk OL og Paralympics til Lillehammer. Vi etablerte Olympiatoppen og la grunnlaget for suksessen vi fortsatt bygger på i dag.
Lillehammer 1994 ble et før og etter – både for utøvere, og for fellesskapet. Det viste hva vi kan få til når vi faktisk bestemmer oss. Nå står ved et nytt veiskille. Spørsmålet er: Tør vi å la det glippe?
Det eneste vi ikke kan ta for gitt
Vi bygger fortsatt våre fantastiske idrettsresultater på strukturen som ble lagt i forkant av OL på Lillehammer. Samtidig vet vi at det er i medgangen at nedturen starter – hvis vi ikke er påpasselige og investerer i fortsatt ny utvikling.
Kultur for utvikling er det eneste varige konkurransefortrinnet vi har. Uansett idrett. Og utvikling krever én ting: at mennesker møtes.
Vi ser at vi er helt avhengige av å ha en fysisk møteplass for daglig samspill og utveksling slik at idrettsheltene våre og apparatet rundt utvikler kompetansen vår videre. Vi trenger en møteplass for hele bredden av norsk toppidrett, slik at også de som er uten ressurser til å investere i fasiliteter får synergien av en arena for trening og læring på tvers. Men dagens møteplass er i ferd med å forvitre. Det kan vi ikke la skje.
Stram økonomi – men tydelige valg
Politisk er det varslet trangere tider. Det er fornuftig med sikkerhet, opprustning og forsvar, og prosjektene vi velger å investere i fremover, bør styrke fellesskapet og samholdet vårt.
Toppidretten er en nasjonal identitetsbærer. Vi er en stolt idrettsnasjon. Vi har utøvere som skaper uforglemmelige idrettsøyeblikk som samler oss. Utøvere som inspirerer barn og unge til å drive med idrett og kjenne på mestring. Hvis vi vil styrke dette i fremtiden, trengs et nytt veksthus for morgendagens idrettshelter.
2025 kan bli et merkeår, på lik linje med 1952 og 1994, dersom vi bestemmer oss for å bygge et nytt nasjonalt toppidrettssenter.
Men da må vi ta et tak sammen.