Tallet er 39. Tre, ni. Den norske OL-troppen satte ny olympisk rekord i antall medaljer i vinter-OL, og tangerte gullrekorden på 14. Med 39 pallplasser, reiste troppen hjem med 68 medaljeenheter, hvorav 27 i gull, 23 i sølv og 18 i bronse. Med en medaljevekt på 586 gram for gull, 580 gram for sølv og 493 gram for bronsemedaljen, betyr det at norske utøvere hadde med seg 38,036 kilo medaljer hjem til Norge. Av dette var 15,822 kilo gullmedaljer. Skjønt gull og gull, vinnermedaljen inneholdt 99,9 prosent rent sølv, og et ytterlag av 6 gram rent gull. Det skulle bli 162 gram rent gull, eller 5,7 unse, som jo er vektenheten for gull.
Aldri før har så mange norske utøvere reist hjem med en OL-medalje i bagasjen, og vi takker flyselskapet for at troppen slapp overvekt. Totalt var det 43 utøvere som vant en medalje, hvilket betyr 40 % av deltakerne i OL-troppen. Gjennomsnittsalderen for medaljørene var 27 år. Av disse var det 21 utøvere som kom hjem med OL-gull, dette tilsvarer 19 prosent av utøverne i troppen, og like i underkant av halvparten av alle som kom hjem med medalje. Gjennomsnittsalderen for gullvinnerne var 26,7 år. Det var 16 utøvere som vant mer enn én medalje. Disse utgjorde 15 prosent av troppen, og hadde en snittalder på 27,1 år.
Kvinnene utgjorde 24,7 % av den norske troppen. Av de 43 medaljevinnerne var det 13 kvinner, noe som tilsvarer 30 %. Fem av 21 utøvere som reiste hjem med gullmedalje var kvinner, tilsvarende 24 %.
Eksperter påpeker stadig at det er flere øvelser og flere medaljer å vinne i OL i dag enn for eksempel på Lillehammer i 1994, og at det bør forventes tilsvarende økning av norske medaljer. Det er helt riktig at det er flere medaljer å vinne, for på Lillehammer ble det delt ut 183 medaljer, mens tallet for PyeongChang var 307. Dette utgjør en økning på 68 %. Men så er spørsmålet, om man kun kan se isolert på dette faktumet, eller er det noen variabler som balanserer dette?
Det ligger mye interessant bak tall og statistikk, og om man skal benytte argumentet om flere tilgjengelige medaljer, er det også naturlig å se dette i lys av at flere nasjoner satser, flere nasjoner bruker mer ressurser, og flere nasjoner har meldt seg på i det som omtales som «The Global Sporting Arms Race».
Om vi sammenligner OL på Lillehammer med OL i PyeongChang, så finner vi interessante fakta. Antallet nasjoner som vant OL-gull er økt fra 14 til 22, en økning på 57 %. Antall nasjoner som tok 10 eller flere medaljer er økt fra 6 til 13, en økning på 116 %. Ser vi på nasjoner som vant 5 eller flere medaljer var det på Lillehammer 12, i PyeongChang 17, en økning på 42 %. I Sotsji var dette tallet 19, tilsvarende 58 % økning.
Til slutt kan vi se på antallet deltakernasjoner og antall land som vant OL-medaljer. I 1994 deltok 67 nasjoner på Lillehammer, mens tallet var økt til 92 i PyeongChang, tilsvarende en økning på 37 %. Nasjoner som vant OL-medaljer er økt fra 22 på Lillehammer til 30 i PyeongChang, en økning på 36 %. Som faktagrunnlag bør ovennevnte tall gi grunnlag for å diskutere om økning i antall medaljer rett og slett balanseres av at flere nasjoner satser, setter inn større ressurser, og dermed forsyner seg av medaljefatet. Noe å se på for Norsk Regnesentral, eller andre med statistisk kompetanse?
Når vi første leker oss med OL-tallene, så kan det være verdt å merke seg at Norge tok 13 fjerdeplasser i PyeongChang. Så ble det en internasjonal nyhet at Norge opplevde tidenes olympiske dag da vi vant hele seks medaljer torsdag 15. februar. I snitt vant Norge 2,4 medaljer pr. dag, men kan noen med kompetanse om Valentinsdagen, onsdag 14. februar, fortelle omgivelsene hvorfor akkurat denne dagen var den eneste dagen gjennom 16 OL-dager da Norge ikke vant en eneste medalje!!!?
Fotnote: Tallene i artikkelen er ikke kvalitetssikret av Norsk Regnesentral, og vi tar forbehold om mulige tastefeil. Samtidig minner vi om at det finnes tre former for løgner; hvite løgner, sorte løgner og statistikk.