Fysisk aktivitet er viktig for barn og unge. Regelmessig trening gir langvarig helsegevinst, og har vist seg å være viktig både for fysisk, psykomotorisk og intellektuell utvikling. I vestlige land er deltagelse i idrett i dag en naturlig del av unges oppvekst (Shanmugam & Maffulli, 2008).
I tidlig alder vektlegges allsidig trening. I denne fasen læres grunnleggende bevegelser. Fra 6 år til 8 års alder utvikles grunnleggende motoriske og fysiske egenskaper, mens hovedfokuset fra 9 års alderen er rettet mot å lære og utvikle grunnleggende idrettslige ferdigheter (Olympiatoppen). Etter hvert som konkurranse elementet i idretten får større betydning øker både treningsintensiteten og treningsmengden for unge utøvere. Mange av disse utøverne trener og konkurrerer året rundt (Shanmugam & Maffulli, 2008). Dette har resultert i en økning i antall idrettsskader hos barn og unge de siste årene (Dankner & Barel, 2002; Ergen, 2004; Jones, Lyons, Sibert, Evans, & Palmer, 2001; Shanmugam & Maffulli, 2008).
Det er vanskelig å angi nøyaktig skade insidens for barn og unge, men en nyere studie anslår at omtrent 3-11% av skolebarn skader seg hvert år som følge av deltagelse i idrett. Gutter har dobbelt så stor sjanse for å skade seg som jenter. Kontaktidrett og idrett som innebærer hopp har størst risiko for skade. Eliteutøvere har lavere risiko for skade enn den generelle idrettsaktive populasjonen. Generelt ser risikoen for skade hos barn og unge ut til å øke med økende alder (Shanmugam & Maffulli, 2008).
Som fysioterapeut og manuellterapeut er det altså stor sjanse for å få en ung utøver med smerter fra muskelskjelettsystemet til utredning og behandling. De aller fleste skadene er heldigvis mindre alvorlige, og mange tilstander krever kun kort avlastning og rehabilitering. Det er imidlertid noen forskjeller mellom barn og voksne som er viktig å være klar over for å unngå feil diagnose og forsinket eller feil behandling. Enkelte av disse skadene kan få alvorlige konsekvenser dersom de ikke oppdages tidlig.
Skjelettets utvikling
Barn og unge får som oftest andre skader enn voksne ved samme skademekanisme. Årsaken til dette er at skjelettet ikke er ferdig utviklet. Allerede 8 uker etter befruktning er skjelettet formet av brusk og bindevev. Alle bein i kroppen starter som hyalinbrusk ”modeller” som deretter blir ossifisert, eller forbeinet. Knoklene blir omsluttet av en kompakt beinhinne, periost. Etter hvert dannes det et primært forbeiningssenter sentralt i diafysen (beinskaftet). Forbeiningen sprer seg fra dette senteret mot de distale endene av knokkelen.
Etter fødselen dannes sekundære forbeiningssenter i epifysene. Når denne forbeiningsprosessen er fullført er all hyalinbrusk erstattet av beinvev, med unntak av delene som artikulerer med andre knokler, samt en skive som skiller epifysen i enden av knokkelen fra diafysen. Denne skiven kalles en epifyseplate, eller vekstplate. Knoklene vokser i lengde ved at brusken i den sentrale enden av epifyseplaten vokser.
Osteoblastene kommer deretter inn og kalsifiserer matrixen, og det dannes bein. Når bruskveksten i epifyseskiven avtar, forbeines også epifyseplaten. Knokkelen kan da ikke vokse lenger. Så lenge det er epifyseskiver, eller vekstsoner, i knoklene er dette det svake leddet i muskel-sene-skjelett kjeden. Veksten i de fleste epifyseskivene stopper opp i 16-20 års alder. Det er under vekstspurten rundt puberteten at det er størst risiko for skader i disse områdene.
Fra U.S. National Institutes of Health www.cancer.gov
Osteoblastene kommer deretter inn og kalsifiserer matrixen, og det dannes bein. Når bruskveksten i epifyseskiven avtar, forbeines også epifyseplaten. Knokkelen kan da ikke vokse lenger. Så lenge det er epifyseskiver, eller vekstsoner, i knoklene er dette det svake leddet i muskel-sene-skjelett kjeden. Veksten i de fleste epifyseskivene stopper opp i 16-20 års alder. Det er under vekstspurten rundt puberteten at det er størst risiko for skader i disse områdene.
Fra Stevens et al 1999
Selv om lengdeveksten stopper opp, kan bein øke i tykkelse og diameter gjennom hele livet som følge av belastning. Dette er en kontinuerlig prosess der osteoblastene danner kompakt bein på den ytre beinoverflaten, mens osteoklastene bryter ned bein på den indre overflaten mot beinmargen. Dette gjør at beinet øker diameteren uten at vekten øker.
Skadetyper
Idrettsskader deles vanligvis inn akutte skader og belastningsskader.
Akutte skader er skader som har høy nok energi til at det aktuelle vevets grense for belastning overstiges, dette kalles også for makrotraumer. Skaden har et klart skadetidspunkt, og en definert skademekanisme.
Belastningsskader oppstår når repeterte sub-kliniske mikrotraumer gradvis svekker vevet. På et tidspunkt vil dette resultere i en større skade som gir symptomer. Fortsatt belastning vil øke skadeomfanget og symptomene.
Idrettsskader hos barn og unge
Skader i skjelettet hos unge med et ikke ferdig utviklet skjelett kan både være et resultat av makrotraumer, eller repeterte mikrotraumer. I begge tilfeller kan tilstanden være mild i starten, og forverres ved gjentatt aktivitet. Symptomene varierer avhengig av anatomisk lokalisasjon. Skader i underekstremiteten kan gi lav grad av smerte, og resulterer noen ganger bare i halting eller nedsatt prestasjon. Nøyaktig identifikasjon av skadeområdet kan være vanskelig. Man må ha god kjennskap til anatomi, kunnskap om de typiske skadeområdene, vanlige symptomer, og når de aldersmessig oppstår. I tillegg til de vanlige punktene i anamnesen, må denne også inneholde registrering av treningsaktivitet, eventuell endring i treningsmengde, intensitet, teknikk osv. Hvilke idrettsaktivitet(er) som utøveren er involvert i kan gi viktig informasjon om hvilke strukturer som er skadet.
Frakturer
Ca 15% av alle skader hos barn og unge er frakturer. Fordi barn og unge har et skjelett som er i vekst får de også andre typer frakturer enn voksne. Hos barn < 12 år reponeres frakturer vanligvis ikke da det er større risiko for skade på kar og nerver enn hos voksne. Frakturer er vanligvis et ortopedisk problem, men det er nyttig å kjenne til Salter Harris inndelingen.
Salter Harris klassifisering
Epifyseskiven er den svakeste strukturen i muskel-skjelettsystemet hos barn. Ved traumer er det derfor vanlig at det kan oppstå frakturer i disse vekstskivene. Salter Harris inndelingen er den mest vanlige måten å klassifisere disse frakturene på. Det er 5 typer frakturer som klassifiseres etter anatomisk lokalisasjon av frakturen. Diagnosen stilles på bakgrunn av røntgen. Dette er viktig for riktig behandling slik at risiko for vekstforstyrrelser og feilstillinger minimeres (Brown & DeLuca, 1992).
Som primærkontakt er det viktig å være oppmerksom på vekstsonefrakturer etter skademekanismer med høy energi for denne aldersgruppen.
Osteochondrosene
Begrepet osteochondrose brukes for å beskrive en gruppe av tilstander som oppstår hos personer med et umodent skjelett. Osteochondrosene oppstår som følge av skade eller overbelastning av vekstplatene eller det omkringliggende forbeiningssenteret (Atanda, Shah, & O'Brien, 2011).
Osteochondrosene kan deles inn i tre grupper:
- Spinale (For eksempel Mb. Scheuermann)
- Artikulære (For eksempel Calvé Legg Perthe)
- Ikke-artikulære (For eksempel Severs sykdom og Schlatters)
Prognosen for disse tilstandene er svært variabel, og er avhengig av anatomisk lokalisasjon, samt hvor tidlig tilstanden oppdages. Severs sykdom på calcaneus tilheler som oftest uproblematisk og gir ingen sequele, mens Calvé-Legg-Perthe kan resultere i deformasjon av caput femoris, artrose og behov for hofteledds protese.
Osteochondritis dissecans (OCD)
Dette er en inflammatorisk tilstand i beinet og den overliggende hyalinbrusken som kan ramme både pasienter med og uten et ferdig utviklet skjelett. Begge tilstandene gir aktivitets relaterte smerter, men OCD kan også gi opphav til låsninger i leddet. OCD krever ofte kirurgi, mens osteochondrosene går over etter at vekstskivene er lukket, med varierende grad av sequele (Atanda et al., 2011).
Vanlige diagnoser -etter anatomisk lokalisasjon
I de neste artiklene følger noen av de vanligste idrettsskadene som oppstår hos barn og unge, basert på anatomisk lokalisasjon. Noen av diagnosene affiserer forholdsvis små barn, og er strengt tatt ikke idrettsspesifikke. Disse tilstandene er tatt med fordi de er viktige å være oppmerksom på. Det er viktig å knytte de aktuelle diagnosene til den aktuelle aldersgruppen som disse oppstår i. Alder, aktuell idrettsaktivitet, og evt skademekanisme er viktige elementer i den kliniske resonneringsprosessen som leder opp til en diagnose.
Referanser
Atanda, A., Jr., Shah, S. A., & O'Brien, K. (2011). Osteochondrosis: common causes of pain in growing bones. Am Fam Physician, 83(3), 285-291.
Brown, J. H., & DeLuca, S. A. (1992). Growth plate injuries: Salter-Harris classification. Am Fam Physician, 46(4), 1180-1184.
Dankner, R., & Barel, V. (2002). [Sports injuries among children]. Harefuah, 141(1), 89-92, 123.
Ergen, E. (2004). [Sports injuries in children and adolescents: etiology, epidemiology, and risk factors]. Acta Orthop Traumatol Turc, 38 Suppl 1, 27-31.
Jones, S. J., Lyons, R. A., Sibert, J., Evans, R., & Palmer, S. R. (2001).Changes in sports injuries to children between 1983 and 1998: comparison of case series. J Public Health Med, 23(4), 268-271.
Shanmugam, C., & Maffulli, N. (2008). Sports injuries in children. Br Med Bull, 86, 33-57. doi: 10.1093/bmb/ldn001