Innledning og sentrale elementer

Erfaringer og resultater fra undersøkelser i mange idretter og flere land viser at veien til en toppidrettskarriere er lang. Hvor lang veien vil være varierer. Den påvirkes både av idrettens egenart og av utøverens forutsetninger. Selv om den tiden det tar fra nybegynner til toppidrett kan variere, vet vi helt sikkert at en utøvers forutsetninger i seg selv ikke er nok for å skape prestasjoner på toppnivå. Utøvernes forutsetninger både på det motoriske, det fysiske, det mentale og det sosiale område må foredles og utvikles. En slik utviklings- og foredlingsprosess vil både være langvarig og omfattende før en utøver kan forvente å mestre de krav en møter på det høyeste nivå i ulike idretter.

Utviklingsprosessen må legges opp i etapper og trinn med aktiviteter tilpasset utøvernes utviklingsnivå. Disse etappene og trinnene har definerte krav til mestring og kalles en utviklingstrapp. Grunnprinsippet vil alltid være at en må øve til en mestrer før en går videre til neste trinn i utviklingsprosessen. Dette betyr også at selv om arbeidskravene på toppnivå vil vær like innen en og samme idrett, vil veien dit være ulik fra utøver til utøver. Utviklingsprosessen må i den tidlige fase omfatte mye uorganisert aktivitet. Dette skal skape stor og nødvendig bevegelseserfaring og utvikle grunnleggende fysiske kvaliteter. Det kreves mye øving på bevegelsesløsninger som skaper grunnlag for god teknikkutvikling og etter hvert vil mye variert og kvalitetsfylt spesifikk trening innen utøverens spesialidrett gradvis økes. 

Under utviklingsprosessen må aktivitetene legges opp i samsvar med særidrettenes utviklingstrapper. Dette krever god kompetanse med innsikt i egen idretts mestringskrav på forskjellige utviklingstrinn fram mot høyeste internasjonale nivå.

Trenere, støttepersoner og foreldre må vise og kunne formidle et langsiktig perspektiv. Konkurranser og resultater i konkurranser er selvsagt nødvendige og viktige drivkrefter i utviklingsprosessen for utøvere og trenere. Konkurransene er også en viktig læringsarena der utøvere gradvis kan lære seg å mestre sin idrett under forventningsstress. Konkurranser er også viktige i forbindelse med tilbakemeldinger angående helheten i utøverens utvikling i sin idrett og ikke minst er konkurransene en viktig sosial arena for unge utøverne.  På tross av konkurransenes sentrale posisjon i idretten må likevel trenere, støttepersoner og foreldre vokte seg for å velge ut og verdsette unge utøvere kun basert på resultater i enkeltkonkurranser. Ved ensidig resultatfokus i tidlig i utviklingsprosessen, står en i fare for bare å stimulere og velge ut de tidlig modne utøverne. En kan også risikere å overse de utøverne som blir senere modne og har godt utviklingspotensial på lengre sikt. I aldersbestemte klasser finner vi også tendenser til at unge født tidlig på året dominerer i idrettens oppmerksomhetsfelt på bekostning av unge født sent i samme år. For å skape idrettslige vekstvilkår for alle unge utøvere med ambisjoner må vi legge vekt på å skape miljøer der utøvere opplever at det er fokus på innsatsvilje og utvikling framfor tidlig utvelging. Gjennom god og variert øving og tilbakemelding i sitt treningsmiljø må unge utøvere få oppleve at helhjertet innsats og vilje til utvikling blir lagt merke til, verdsatt og forsterket.

I idrettshverdagen er det viktig at trenere, ledere, foreldre og utøvere jevnlig kan snakke om hvordan utøverne opplever treningsmiljøets fokus på utvikling sammenlignet med fokus på resultater og hvordan de unge opplever at innsats og utviklingsvilje blir verdsatt.

En langvarig idrettskarriere skapes best i treningsmiljøer med fokus på mestring. På veien til toppidrett er det mange elementer utøveren etter hvert må mestre: motoriske ferdigheter, fysiske kvaliteter, mentale og sosiale egenskaper og egen livsstil. Og ikke minst må utøveren lære å mestre helheten i livet sitt – prioriteringer mellom trening/konkurranse, hvile/restitusjon, utdanning, familie osv.

Det er en kjensgjerning at veien til mestring går gjennom øving. I den unge utøverens treningsmiljø må en derfor være opptatt av å gjennomføre hensiktsmessige aktiviteter steg for steg og gjennom dette bidra til at utøveren får oppleve økende mestring. I denne prosessen må både utøvere og trenere sette klare mål og delmål for de ulike treningsaktiviteter. Etter perioder med øving og trening på ulike elementer, er det viktig at en måler / tester og evaluerer utvikling og benytter dette for å justere videre øving og trening.

I idrettshverdagen er det viktig at trenere, ledere, foreldre og utøvere har en jevnlige samtaler om fokus på mestring og øving har stor nok plass i treningsmiljøet. Dette er spesielt viktig i miljøer der flere trenere har delansvar for utøvere.

I en langsiktig treningsprosess er det nødvendig å trene variert. Med variasjon menes her både variasjon i aktiviteter, omfang og intensitet. Variasjonen bør være størst lengst ned i utviklingstrappa, men selv på det høyeste nivå må en treningsprosess inneholde mer enn å øve på den ferdige konkurranseøvelsen. Variasjon i trening skaper ekstra beredskap og bedrer kapasiteten på det ypperste nivået. Men variasjonen må være hensiktsmessig på hvert utviklingstrinn ved at den skal bygge opp under videre utvikling av sentrale særidrettsspesifikke elementer.      

I idrettshverdagen er det viktig at trenere har kunnskap om hensiktsmessig variasjon innen den enkelte idrett på de ulike utviklingsnivå. Utøverne må få god veiledning slik at hensiktsmessig variert trening med god kvalitet faktisk kan gjennomføres i stort nok omfang.

Den viktigste personen i utvikling av en idrettskarriere er utøveren selv. Veien til en mulig toppidrettskarriere må være utøverens eget prosjekt. Trenere, foreldre og ledere skal være veiledere og støttepersoner på veien. Men uten at utøveren får et sterkt eierforhold til egen karriere blir det vanskelig å nå helt til toppen av utviklingstrappa. Ved å gi ansvar for deler av treningen til unge utøvere og stimulere til personlig engasjement, vil en skape grunnlag for at utøverne tar større og større ansvar for egen utvikling og selv gjør de prioriteringer som kreves for en gang å lykkes som toppidrettsutøvere.                                                             Utøvere på høgt nivå har god kontroll på og god kunnskap om tilpasning av eget utstyr. Dette er en forutsetning for å lykkes på toppnivå. Gjennom utviklingsfasene, må unge utøvere også få gradvis økende ansvar for å ta vare på og å tilpasse eget utstyr.

I idrettshverdagen betyr dette at en må ha rutiner for å gi utøvere økende ansvar for deler av treningen, utstyret og viktige elementer ved gjennomføring av trening og konkurranser. Ansvarsfordeling må stå i forhold til utøvernes utviklingsnivå. Øving på å ta ansvar må betraktes som like viktig som øving på elementer i selve aktiviteten.

Ungdataundersøkelser, som baserer seg på svar fra 249.000 respondenter i ungdomsskolen og videregående skole tatt opp mellom 2016 og 2018, viser at:

Blant elever i videregående skole er andelen som bruker mye tid foran skjermen, større enn på ungdomsskolen. 64,4 prosent av guttene og 58,8 prosent av jentene bruker mer enn tre timer av daglig fritid på skjermbruk.

Funnene i undersøkelsene viser forhold som støttepersoner rundt unge utøvere, bør ta stilling til.

En bør sammen med utøverne, skape en bevisst strategi for hvordan de kan disponere sine dager for å få tid til trening, skole og sosiale arenaer. Dette er viktig for å skape god struktur i hverdagen til unge utøvere.

Treningsmiljøet bør sette opp retningslinjer for hvordan man ønsker å bruke skjerm og sosiale medier internt ved at man sammen avklarer områder og arenaer der skjermbruk er relevant og ikke. Det er en tendens til at økt skjermbruk påvirker unge menneskers tid til å være fysisk til stede med hverandre. I treningsmiljøene må en arbeide for å skape bevissthet rundt dette og lage strategier for å imøtekomme disse utfordringene.

Denne bevisstheten må defineres av alle i treningsmiljøet, slik at man involverer og konstruktivt skaper gode retningslinjer og praksis slik at en er til stede med hverandre når en er sammen. Slike arenaer kan være; mobilbruk under trening, måltid, sosiale aktiviteter og læringsprosesser i laget. Vi anbefaler å diskutere dette åpent og sette klare rammer og følge dette opp regelmessig.

Et veldig viktig poeng i denne sammenhengen er at trenerne og lederne i treningsmiljøet er sitt ansvar bevisst ved å lede ved eksempel – hva er min praksis rundt min egen tidsbruk, skjermbruk og tilstedeværelse på trening og i sosiale sammenhenger? Husk at trenere og ledere gjennom sin adferd, sender viktige signaler som er med å definere kulturen for hvordan vi opptrer, når vi er sammen som treningsgruppe.

Det er også viktig å reflektere over at ungdommers skjermvaner og digitale kompetanse, kan ha en konstruktiv og utviklende dimensjon. Det at man i miljøet bevisst legger til rette for kunnskapsinnhenting fra relevante kilder sammen, skaper innovasjon og utvikling i trening ved hjelp av teknologi, knytter til seg et internasjonalt nettverk av andre utøvere/eksperter – kan være måter å ta i bruk de unges digitale kompetanse. Det kan også ligge potensiale for økt samhandling, kommunikasjon gjennom effektiv og konstruktiv bruk av digitale flater og sosiale medier. Her kan man som trener og leder være innovativ og involverende sammen med utøverne, der de kan benytte, dele og utvikle denne type kompetanse til å være konstruktiv for fellesskapets utvikling og gi mening i en sosial sammenheng. For eksempel, kan utøvere som ikke får være deltagende med laget, grunnet skader etc, være involvert via sosiale medier. På denne måten kan læring og sosial kontakt fremdeles involvere de aktuelle utøverne.

Litteratur:

PG Fahlström, Mads Glemne & Susanne Linnér, «Goda idrottsliga utveklingsmiljöer – En studie av miljöer som är framgångsrika i att utveckla elitidrottare. FoU rapport, Riksidrottsforbundet, 2016.

Henriksen, K. (2010). The Ecology of Talent Development in Sport: A Multiple Study of Successful Athletic Talent Development Environments in Scandinavia. Institute of Sports Science and Clinical Biomechanics Faculty of Health Sciences, University of Southern Denmark.

www.ungdata.no

Veien til toppidrett må bestå av både uorganisert og organisert aktivitet. Det er verken mulig eller ønskelig at all aktivitet blant unge utøvere skal være organisert, planlagt og instruktørledet. Blant de yngste skal mye av aktiviteten være uorganisert. Den uorganiserte aktiviteten må skje daglig og være omfattende og variert slik at de unge får møte mange motoriske, fysiske og sosiale utfordringer. I den organiserte aktiviteten til de yngste må fokus i første rekke ligge på utvikling av sentrale motoriske elementer med krav til høy kvalitet på gjennomføring og instruksjon. Etter hvert som unge utøvere beveger seg oppover i utviklingstrappa, må omfanget av organisert, planlagt og trenerledet trening øke. Fokus er her på å videreutvikle motoriske ferdigheter og teknikk, utvikle grunnleggende og spesifikke fysiske kvaliteter samt mentale og sosiale ferdigheter. Men selv på høyere nivå er det nødvendig at utøvere fortsatt blir utfordret og stimulert til uorganisert aktivitet og egenstyrt øving.

I idrettshverdagen betyr dette at en i idrettsmiljøene må være pådrivere i planlegging, utbygging og bevaring av gode og varierte aktivitetsområder for unge i nærmiljøet. Trenere, ledere og foreldre må sammen stimulere og utfordre de unge til stor og variert uorganisert aktivitet i nærområdene.

Olympiatoppen er opptatt av at unge utøvere skaffer seg flere bein å stå på ved å sørge for å sikre seg utdanning og /eller arbeidserfaring og ta vare på sosiale relasjoner ved siden av idrettskarrieren.

Erfaringer fra mange topputøvere viser at det ikke er noe motsetningsforhold mellom topprestasjoner og det å holde på med noe annet ved siden av. Tvert imot er det ofte slik at utøvere som forbereder seg på livet etter idrettskarrieren får større mental trygghet i trening og konkurranser, oppdager nye sider ved seg selv, kan fortsette sin idrettskarriere lengre og takler skader, sjukdom og andre avbrekk i treningen bedre enn utøvere som over lang tid utelukkende satser på idrett. Uansett resultat vil ingen idrettskarriere være uten betydning dersom arbeidet mot målet gjøres med kvalitet. En kvalitetsfylt treningsprosess utvikler reflekterte og strukturerte mennesker som kan gi mange bidrag til storsamfunnet.

I idrettshverdagen betyr dette at en i idrettsmiljøet aktivt må legge til rette for at unge utøvere kan kombinere idrett med utdanning/ arbeid og ta vare på viktige sosiale relasjoner. Trenere, ledere og foreldre må samtale med og utfordre unge utøvere i forhold til å ta vare på helheten i livet sitt og veilede unge utøvere i forhold til de valg en slik kombinasjon krever.

Trenerne har en sentral posisjon i unge utøveres idrettslige utvikling. For utøvere er trenerne viktige både som kunnskapsformidlere, verdiformidlere og rollemodeller. Trenernes adferd og holdninger har derfor ofte avgjørende innflytelse på hvordan unge opplever ulike forhold i sitt treningsmiljø. Kunnskapsrike trenere som viser en gjennomtenkt praksis i forhold til de elementer vi har omtalt ovenfor vil i stor grad kunne påvirke unge utøveres utvikling over tid på en positiv måte. Trenere som har en mer ubevisst praksis kan i verste fall bidra til å begrense unge utøvers utviklingsmuligheter. Nedenfor har vi angitt noen sentrale rollekjennetegn for trenere for morgendagens utøvere bør praktisere i idrettshverdagen.    

• Treneren skal ha kunnskap om ungdoms grunnleggende behov, vekst og utvikling og legge vekt på å anvende disse kunnskapene i sitt praktiske virke.
• Treneren skal ha god kunnskap om utvikling av generelle tekniske ferdigheter, fysiske kvaliteter og mentale egenskaper og grunnleggende kunnskap om utvikling av spesifikke ferdigheter og kvaliteter. 
• Treneren skal bidra til å skape nærhet til og samhandling med gode rollemodeller og

 treneren skal være bevisst sin egen funksjon som rollemodell.

• Treneren skal bidra til å skape idrettsmiljøer med fokus på læring, utvikling, utfordringer og mestring.
• Treneren skal bidra til på skape treningsmiljøer som bygger på trygghet, trivsel og tillit der fokus på langsiktig utvikling går foran fokus på kortsiktige resultater.
• Treneren skal bidra til å skape treningsmiljøer der ungdoms trang til frigjøring og egenstyring benyttes aktivt og positivt i treningsprosessen for å legge grunnlag for utøvernes evne til å ta ansvar for egen utvikling.
• Treneren må kjenne til betydningen av den relative aldersfaktoren der unge som er født tidlig i et år kan være utviklingsmessig lang foran de som er født sent på året selv om de er like gamle i kronologisk alder. Ulikheter i utviklingsnivå blant utøvere som har samme kronologiske alder, skaper store utfordringer i forhold til treneres evne til å differensiere aktivitet for ungdom i idretten. Disse utfordringene kan i praksis være vanskelige å håndtere fordi aktivitetene oftest er organisert med utgangspunkt i utøvernes kronologiske alder. Trenere ungdomsidretten trenger derfor god oppbakking fra hele idrettsmiljøet inkludert foreldre, for å kunne håndtere utfordringer i forhold til differensiering i treningshverdagen.

Foreldre / foresatte kan best bidra til positiv utvikling av unge utøvere gjennom å vise interesse og framfor alt spille på lag med utøvernes trenere og bidra med positivt engasjement overfor hele det idrettsmiljø deres ungdommer er en del av.

For at foreldre skal kunne opptre som medspillere i ungdomsidretten er kunnskap om de verdier, mål, metoder og prinsipper det jobbes etter avgjørende. Dette betyr at informasjon til og kommunikasjon med foreldrene er viktig. Hver treningsgruppe må ha en person som har ansvar for slik informasjon og kommunikasjon. Dette behøver ikke være en av trenerne, men personen må ha god kunnskap om prinsipper for utvikling av ungdom i idretten. I tillegg til informasjon og kommunikasjon er det viktig at idrettsmiljøet involverer foreldre i arbeidet med ungdomsidretten og gir dem klart definert arbeidsoppgaver.

Foreldre / foresatte som sammen med treningsmiljøene bidrar til at unge utvikler gode vaner og holdninger i forhold til å mestre utfordringer de møter i sitt treningsmiljø vil bidra til at unge etter hvert kan nå sine idrettslige mål. Foreldre / foresatte som ensidig blir opptatt av egne barns resultater i enkeltkonkurranser, vil ofte bidra til å begrense barnas videre utviklingsmuligheter.

Emnet barn, ungdom, idrett og trening er ofte diskutert og vi finner mange ulike meninger om emnet innenfor og utenfor idretten. Med bakgrunn i de overstående punkter kan vi oppsummere Olympiatoppens grunnsyn er som følger:

• For barn, unge (og voksne) er det «farligere» ikke å trene enn å trene
• Dersom en ønsker å bli god i noe må en øve på det.
• De som ønsker å bli litt gode kan øve litt, mens de som ønsker å bli kjempegode må øve kjempemye! – Med andre ord: det er en sammenheng mellom hvor mye en utøver øver og hvilket idrettslig nivå utøveren utvikler over tid.
• Ingen kan bygge en toppidrettskarriere på utstrakt ensidighet i aktivitetsvalg og livsstil. Ensidighet er utviklingens verste fiende.
• Utøvere på veien mot eller i en toppidrettskarriere må øve uorganisert og organisert med fokus på langsiktighet, mestring, hensiktsmessig variasjon og helhet med utgangspunkt i en egen, indre brennende lyst til mestre de aktuelle krav i den idretten de har valgt.
• For å bli best kreves mye og god nok trening, et balansert, helhetlig liv med høy trivselsfaktor og grunnleggende genetiske egenskaper som står i forhold til særidrettens/øvelsens krav.
• Trenere og foreldre / foresatte kan best bidra å skape gode idrettsmiljøer for unge utøvere gjennom sammen å skape utviklingsorienterte treningsmiljøer i barne- og ungdomsidretten.